Intervju med Marit Brovig (Dømt, Plaster)

Før intervjuet hadde jeg minimalt å holde meg til, kun denne beskrivelsen fra bassist Johanna Nes: «Plaster var et 4 piece band med kvinnelig frontfigur på gitar/vokal. De fleste låtene var i skapunkens ånd, dog uten blåserekke. Men vi brukte stemmer, koringer, kazoo og gitarsoloer for å få ska-soundet, kan du si».

Da vi gikk på ungdomsskolen ble vi litt opptatt av musikk, og punk. Det var på den tiden da Offspring og Green Day slo gjennom, og vi oppdaga Rancid, NOFX og alle de Epitaph-banda. Da begynte hun å spille bass, for hun syntes Mike Dirnt i Green Day var dritkul og ikke bare spilte kjedelige dududu-bassganger, men litt fills. Og etter hvert Matt Freeman. Bassforbilder som gjør at hun spiller leken bass, liker å lage melodier, og det synes jeg er veldig kult. Vi fant ut at jeg måtte spille gitar siden hun spilte bass, og så fant jeg mammas kassegitar og lærte meg korder baki en visebok. Og begynte å skrive låter.

Vanligvis er det sånn at den som ikke spiller gitar, måtte spille bass!

Vi hadde det motsatt! (latter) Vi ble enige om at vi ville synge, så trommer var uaktuelt. Siden jeg skrev låter, hadde jeg lyst til å synge dem òg.

Det ble noen tidlige låtforsøk på ungdomsskolen?

Ja, det gjorde det. Det var vel da jeg begynte å skrive låter, og Johanna skrev låter, og vi satt og viste hverandre, og skrev sammen. Vi har fortsatt med det, skriver noe sammen innimellom.

Ble det noen opptredener?

Ikke med bare oss, men vi spilte inn et annet prosjekt før Plaster, en sommer som et hobbyprosjekt. Da hadde jeg spilt i et band som het Second Society, men Johanna spilte ikke der. For vi gikk på forskjellige videregående skoler. Hun flytta til Larvik til faren sin på videregående mens jeg gikk på Bø videregående og bodde i Seljord. Vi møttes veldig mye i helgene, men spilte ikke i band sammen de årene. Men når jeg skulle gå i studio med det prosjektet, ble det til at hun spilte bass likevel, for da kunne ikke den bassisten. Da ble det egentlig til at hun og jeg lagde et prosjekt av dét en sommer og bare spilte det inn. Vi har noen få eksemplarer av det. Tror jeg skal ha det brent, det fantes bare på brent CD. Samme med Plaster, det finnes bare i brent versjon. Vi har mekka alt sjæl. Med unntak av å ha gått i studio, har vi sitti og printa covere, vi og gitaristen Håkon – alle coverne er lagd på jobben til faren hans, for der fikk vi lov til å printe gratis. Så vi dro til Drammen og satt på jobben til faren hans og lagde cover. Har skrevet alt på skrivemaskin selv, for vi syntes det så tøft ut med skrivemaskinskrift – og så hadde vi en skrivemaskin tilgjengelig. Vi har old-school-skrevet det inn på skrivemaskin, skanna det inn på en stor kopimaskin, festa det sammen i Word, printa det og sitti og klipt det til.

Midt i en overgangsfase fra 90-tall med skrivemaskin, til 2000-tall med skanner og brenner.

Det var mulig å lage cover selv som så ganske fett ut. Og da er vi på Make it Loud, ja.

Når du sier Bø, veit jeg at Kroa i Bø hadde overraskende mange internasjonale band som kom innom. Det var litt tidlig for deg å se ska-punken, kanskje, det var mest i 1997–98.

Jeg har vært på en del store konserter der, ja, og så var det slutten av 90-tallet hvor Kroa i Bø var skikkelig stort. Dessverre: mye av den tiden var jeg 16 og 17. Husker jeg gikk glipp av en del kule konserter, Bob Hund og sånn, da var jeg 17 ½ og dritirritert. Men sett mye fett. Dum Dum har vært der, og… mener jeg har vært på en skakonsert der, en konsert med full blåserrekke, men navnet er langt baki der.

Hva med å skaffe skiver og sånn?

Ja, det er jo en utfordring når man bor på bygda. I Seljord, der jeg kom fra, fantes det ikke CD-butikk. Du fikk kjøpt Absolute Music på bensinstasjonen, og det nyeste fra Vikingarna og Sputnik.

Ingen bensinstasjon-ska der? (latter)

Nei, men så åpna de – mens jeg gikk på videregående – musikkforetning på Bøsenteret. Det var stas. De tok til og med inn Epitaph-skiver. Vanligvis pleide jeg å handle skiver når jeg var i Larvik og besøkte Johanna. Det var der jeg måtte handle skiver. Jeg husker jeg ble så misunnelig, for da det kom nye ting, som vi gleda oss til, gikk hun bare rett på musikksjappa og kjøpte det. På det drøyeste husker jeg Rancid hadde kommet med en låt til Beavis and Butt-head-filmen. Vi var skikkelig die hard-Rancid-fans. Det irriterte meg så grønnjævlig at hun hadde den, så det hun gjorde var at hun ringte meg opp på telefonen og spilte hele låta for meg. Og så sa jeg: Gjør det én gang til, mens jeg henter kassettspilleren og setter den på rec, så kan jeg holde telefonen inntil. Så kunne jeg høre på den i crappy telefonversjon, i hvert fall, til jeg fikk tak i den sjæl.

Dreieskivetelefon med skikkelig rør?

Nesten, jeg hadde knotter på den. Men det var i så gamle dager at jeg hadde fasttelefon med krøllslange, ja. Vi fikk ikke ringe før 17, hvis du husker det. Det var dyrere.

Stakk du fra Telemark til Oslo så fort du kunne?

Omtrent. Vi gikk på folkehøgskole sammen, jeg og Johanna. Så var det så gøy det året – vi gikk på musikk, selvfølgelig – at jeg glemte å legge noen planer for neste år. Da folkehøgskolen var ferdig, var jeg sånn «å ja, jeg har ikke tenkt hva jeg skal gjøre neste år». Da tok jeg arbeidsår, ble hjemme og sparte opp penger. Johanna flytta til Oslo med en gang, jeg året etterpå, så begynte vi på Niss sammen (Norsk institutt for scene og scene, forf.anm.). Vi starta på musikklinja der i 2001. Det var der Plaster ble til, for der ble vi kjent med Cato Holmen. Så begynte vi å spille sammen. Året etterpå flytta jeg til kollektivet der Johanna bodde på Holmlia. Der bodde det en fyr som het Håkon Hogganvik, og som hadde drivi mye med eksperimentell jazz, fusion – mega-Zappa-fan og sånn. Han hadde gått på musikklinje, men hadde egentlig lagt gitaren, som han sa, på hylla, han hadde gått lei. Men så satt Johanna i stua i den toetasjes Ungbo-leiligheten og satte i gang en Distillers-CD. Han hadde rom rett over stua – og Johanne fortalte meg at han kom løpende: «Hva er det her for noe? Faen, det er jo driiitfett!». Så da ble det til at han ble med – sånn ble vi Plaster. Han har jo egentlig et annet musikalsk uttrykk fra før, og det syntes jeg også reflekteres litt når du hører han driver med (synger). Så føler jeg at han henter litt fra gamle dager. Jeg er mest rytme, og stort sett gjør han solotingene; fills-opplegget.

Var det litt Distillers i vokalen?

Nå synger jeg mye med vrengvokal, men rundt den tiden er det litt blanding. Det er noe skriking og noe veldig mellow-opplegg. Jeg vet ikke om du har tenkt over det (ingen kommentar, forf.anm.), men tydelig ikke erfaren med å være i studio og miste stemmen litt for fort, at man er litt hes på noen låter. En bratt læringskurve, de studiogreiene, men veldig gøy.

Når det er så mye som skal synges inn på kort tid, er det fort gjort. (Fortsatt ingen kommentar, forf.anm.)

Ja, det er nettopp det. Murkjeller med kaldt gulv, det er liksom oppskriften på å bli litt snufsete når du holder på i timesvis hver dag.

Det er sikkert lov å si det nå: Det er finansiert av den norske stat. Håkon hadde siviltjeneste og kjente en fyr som hadde et studio. Det er selvfølgelig ikke lov til å spille inn privatprosjekter og få det finansiert, og du tjener dårlig i siviltjeneste, men du har veldig stor tilgang på å søke om penger til kurs. Så vi gjorde en deal med han i studio – han skrev under på at Håkon hadde vært på musikkproduksjonskurs hos ham noen hæljer. Men det vi egentlig hadde gjort var å spille inn Plaster-skiva Make it Loud. Så den ble betalt av den norske stat, vi setter pris på at de har bidratt.

Frontfiguren i Distillers, Brody Dalle gifta seg med Tim Armstrong da hun var 17. Ble nærmest kalt inn til Los Angeles fra Australia. Men det var ikke sånt som man tenkte så mye over den gangen?

Ja, den er litt… han var vel et-par-og-tredve. Folk har kanskje blitt mer bevisste – jeg må innrømme at det er ikke så lenge siden jeg fant ut at det var sånn. Jeg har alltid tenkt at hun i hvert fall var 20. Men det er omtrent et år siden noen skrev en kommentar på Facebook: «Fuck Tim Armstrong, he was 30…»

For jeg leste at på den første gitaren du fikk i gave av Johanna, hadde hun limt på et bilde av Tim Armstrong.

Det er for at Rancid var det store favorittbandet. Vi kommer alltid til å huske at vi var og så dem på Out Come the Wolves-turneen 31. mai 1996 på Rockefeller. Det var en skoledag. Utfordringen var at Johannas foreldre var veldig kule på det med at «det er dritviktig for deg, du elsker bandet, selvfølgelig får du fri fra skolen for å dra på konsert i Oslo». Mens moren min var mer sånn «vi skulker ikke skolen for noen ting». Det skal det sies at Johannas foreldre overtalte moren min, ved at faren til Johanna sa: «Jeg kjøper tre billetter. Jeg kjører fra Larvik, henter dem i Seljord, kjører dem til Oslo, er med på konserten og kjører dem hjem igjen på natta etterpå. Men da må hun få fri». Da fikk jeg fri. …And Out Come the Wolves var en åpenbaring av en skive, det er ikke et dårlig sekund, mener jeg, på det albumet. Jeg synes fortsatt det er den ultimate skiva jeg kan tenke meg – hvis jeg må velge en skive, velger jeg den. Det må jeg si. Johanna var som sagt veldig Matt Freeman-fan og var veldig inspirert av den lekne bassen. Elsker «Maxwell Murder»-soloen, ikke sant, hvem gjør ikke det. (latter) Det er sant, hun kjøpte den første gitaren til meg da vi begynte på videregående. Den het Rocket og var en Fender-kopi. Hun hadde malt den selvlysende signalgrønn og skrevet hyggelige hilsener som «øv og bli god», «skriv låter på denne», og så hadde hun limt Tim Armstrong på baksiden. Jeg spiller ikke på den lenger, men jeg har den for evig tid. Rett og slett fordi det var en billig gitar, så den er ikke ren i bånda, den er dønn sur. Den var ustemmelig, så jeg måtte oppjustere ved å kjøpe en ekte Fender, som jeg kjøpte i 1998, som jeg spiller på fortsatt den dag i dag. Jeg er ikke den som har 40 gitarer hjemme, jeg har en halvakustisk, en ekstragitar og en Fender Strat jeg kjøpte i 1998 som jeg fortsatt spiller alle konserter med hvis jeg kan. Bytta en mikk for at den skal få litt fetere lyd, det må jeg innrømme, en humbucker i stedet for single coil.

Er det noe Bosstones i Plaster? Har du vært noe fan av det? For det var kanskje bandet jeg tenkte på da jeg hørte de ska-partiene i Plaster.

Jahh. Det er jo kjempefett. Veldig glad i det. Jeg hørte mye på det da jeg gikk på videregående, så det høres veldig sannsynlig ut. Det var den skiva hvor de hadde «Impression That I Get». Så hadde jeg noen venner som hadde vært utvekslingsstudenter i USA, og de kom tilbake og hørte på MIghty Mighty Bosstones og NOFX. Folk jeg anså som veldig streite, kjedelige folk kom tilbake fra USA og hadde oppdaget punken der borte. Det var litt gøy. På 70-tallet var det hovedsakelig i England det var, på 90-tallet var det USA som leverte de som alle husker.

Når kom egentlig Make it Loud ut? Var det 2002? For da var ska-bølgen litt over, men dere valgte likevel å kjøre litt på med det.

Det står ikke på skiva, men det er 2002 eller 2003. Ganske sikker på at det er 2002. Selv om det var over, lever den videre i undergrunnen, er det ikke sånn det er? Når et fenomen oppstår, føler jeg ofte at det forsvinner aldri helt. Det fortsetter å leve, men mer i en undergrunn. Noen har oppdaget det og synes at «dette er min greie». Litt sånn med punk, som jeg har drevet med siden jeg begynte å spille i band på 90-tallet.

Skreiv dere låtene sammen, ble det satt sammen, eller var det én hovedlåtskriver? Du skreiv tekstene, vet jeg.

Make it Loud har Johanna skrevet to, og jeg skrevet de andre. Hun har skrevet «Suffer» og «Something Wrong». Der tror jeg ikke vi har hatt noe særlig samarbeidslåter. Hvert fall det som står i coveret.

Så sa dere til Håkon «lag en lead her», «spill noe oppå dette»?

Han var veldig flink til å finne på ting selv, og vi bodde jo sammen i kollektiv. Soverommet hans var vegg i vegg med meg. Jeg husker det skjedde at jeg satt og skrev en låt på rommet – og så banker Håkon på døra og bare: «det der er dritfett! Kan jeg bli med, eller?» Og så har han ideer allerede, for han har sitti på rommet ved siden av og tenkt «der kan jeg gjøre sånn og sånn». (humring) Sånn sett en genial periode; når 3 av 4 bor sammen var det en fin måte hvor vi kunne sitte i stua – «skal vi jamme på den nye låtideen og se om vi kan legge inn noe snacks?»

Apropos Plaster – plaster er et engelsk ord òg. Men dere het «det norske» plaster, til tross for at dere bare sang på engelsk?

Ja, vi har tenkt på det, ordet for gips. Jeg må innrømme at vi tenkte at fordelen med Plaster er at det funker på to språk. Det bare forandrer litt mening. (humring) Ikke så mye at det er drastisk. Men jeg husker faktisk at vi diskuterte en stund om det skulle være Plastered. Som i dritings. Vi vurderte det en stund, faktisk. Men så ble det til at vi beholdt Plaster. Faktisk lagde vi en låt som ikke ble med på skiva, som heter «Drunk and Disorderly», men som vi spiller i Dømt nå. På grunn av den diskusjonen skrev jeg en låt hvor første setning er «Gonna get out and get plastered tonight». Vi hadde endt den diskusjonen, «vi kan ikke hete Plastered», så jeg skulle bare få ut det ordet fra systemet.

Plaster på engelsk er jo band aid, og det var tatt av Bob Geldof!

Det er nettopp det. Tør ikke å røre det (humring).[1]

Det er helt umulig å søke i diverse arkiver på Plaster, for du får så mye annet. Derfor må jeg spørre uten bakgrunnskunnskap; hvordan var livesituasjonen?

Vi var vel et bra liveband, småprate litt mellom låter… Du merker at vi var tidlig i karrieren. Det finnes video av en Plaster-konsert på Skuret, hvor vi har spilt. Ellers var det, der som Revolver ligger nå, var det en semi-ulovlig bar på grunn av takhøyde som har blitt endra på. Der spilte vi en konsert en gang, og det vil jeg si var en av våre høydare som underholdningsartister, hvor det var en fyr foran scenen som begynte å gjøre Heil Hitler-hilsen. Det var vi ikke så veldig fan av. Det som skjer er at kjæresten til Håkon står i publikum, napper capsen av hodet til han som står og v gjør Heil Hitler-hilsen, og begynner å løpe i sirkler rundt crowden som står forrest. Så greier han å ta igjen henne rett foran scenen og slenger henne i bakken – hvorpå Håkon hopper ned, river av seg gitaren og begynner å dælje løs på’n med gitaren – mens vi andre står og spiller og ser på. Så kommer vakta, Håkon går til side, vakta røsker ham opp og ut døra. Vi andre står fortsatt og ser på, Håkon kommer opp, kobler seg inn og blir med på siste del av låta! (latter) Må innrømme at jeg sto og fulgte godt med.

Noe i andre byer i Norge?

Jeg husker vi spilte på Bøghockey-festivalen i Lillehammer, det lå rett under Felix Pub. Vi var helt sikre på at det var Felix som skulle holde punkefestival, men da vi kom dit, var det puben under. Vi var en gjeng som tok bussen oppover, husker jeg, en egen buss som kjørte til festivalen fra Oslo. Det var bare reinspikka drekking på den bussen, Oslo-banda satt på den bussen, alle skulle opp og masse venner. Vi hadde med oss en kompis som drakk hjemmebrent hele veien opp og var hengedrita da vi var der. Vi syntes det var et mirakel at de lot ham være der, vi skjønte ikke hvorfor de aldri kasta ham ut, han var helt ubrukelig. Så skjønte vi det, fordi idet vi går på scena, står han og henger over gjerdet foran – det er da vakta skjønner: «Han spiller ikke i bandet, nei. Han skal ut». De tolererte ham hele dagen bare fordi de trodde han, siden han hang med oss, spilte i bandet òg. (latter)

Slutta Cato og så kom Karsten Blomstrand og så ble det Dømt? Er det den korte versjonen?

Det er vel omtrent den korte versjonen. Vi fortsatte vel litt som Plaster, så ble det til at vi endra litt stil. For Dømt har blitt et mye hardere band enn det Plaster noensinne var. Det henger sammen med at vi har hatt mer metal-influens senere. Det henger sammen med spillestiler også, Cato kjører mer rein punkestil mens Karsten kommer også fra sortmetall. Og drev med blastbeats og utfordra oss litt på den biten, og så var det litt gøy å prøve: «OK, skal vi se hvor hardt vi kan gjøre det». Så nå er det litt der vi går, at vi ser hvor bråkete kan det bli, hvor hardt og fort kan vi få det til – og likevel stå med én fot planta i punken. Spiller fortsatt ska også, så har ska-låter.

Ja, han har også spilt sine runder med ska, Karsten.

Stemmer. Han mestrer de fleste sjangre, både punk, ska og metall.

Det var ikke så mye av NOFX’ skate-punk-stil i Plaster, syntes jeg? Ikke så mye Millencolin heller, for du hører veldig lett når noen prøver å bite dem.

Nei, det er det nok ikke. Vi har vært mer pop-punk, føler jeg. Og selv om jeg var veldig glad i Pennywise, er det ikke sånn type musikk jeg lager. Jeg føler at noe er Rancid, noe er Green Day, vi er selvfølgelig «generasjon Dookie». Også egentlig Distillers etter hvert. Alltid syntes det er gøy å lage punklåter i litt forskjellige punksjangre. At det er noe som er ren punkrock og noe litt mer hardcore, noe ska-punk, noe pop-punk. Vår nåværende trommis Sven O. mente vi hadde prog-punk, og det hadde han ikke hørt før, med skjeve taktarter. Prøve å være kreativ, fordi for å si det sånn, jeg er glad i Ramones, men det kan bli mye med didldidldidldidldidldidl-di-di. Det er fint, det, men på tiende låta, holder det. Så hvis du greier å ha litt variasjon innen sjangeren du jobber med, synes jeg det morsommere å jobbe med òg.

For noens del, for eksempel Ramones, kunne de godt ha begrensa antall skiver litt. (latter)

Ja! Men samtidig – som jeg tenker når fugler driter på meg, hvis jeg hadde kunnet gjort det, hadde jeg gjort det samme – hvis jeg kunne spydd ut skiver og noen andre tok regninga, det vakke mitt problem, jeg kunne bare lempe ut alle låtene mine så mye jeg ville? Jeg hadde gjort det, as. For det som begrenser meg nå, er økonomi. Det er ikke mengde på låter, jeg har to album, minst, klare allerede. Penger er problemet. Sånn sett tenker jeg det er bra at det ikke er kreativiteten som er problemet. Det er dyrt å spille.

Mange fans sier at de etter ska-punk-perioden gikk litt mer tilbake til skaen, først England, så Jamaica. Har du vært der, eller har det blitt mer metal?

Jeg hører fortsatt på ska. Det jeg har kost meg med i senere tid har vært Balkan-ska. (humring) For der synes jeg det er mye lystige saker. Dubioza Kolektiva synes jeg er utrolig fett, for eksempel. Det har jeg oppdaget altfor sent, for de er hønngamle, egentlig; det er bare noen år siden jeg oppdaget dem.

Balkanmusikk har vel utvikla den offbeaten på sitt hold, uavhengig av det karibiske. Så du er ingen Jamaica-person?

Det ligger litt naturlig for dem. Er ingen stor [Jamaica-person], må innrømme det. Jeg tror det bare handler om å aldri ha kommet inn i den delen. Så jeg får gå hjem og sjekke ut mer Jamaica-ska.

Ja, det kan fort bli et pengesluk hvis du skal ha vinyler (latter). Forresten skreiv jeg med Johanna, som sa at dere brukte kazoo en del. Men det er bare på én låt på skiva.

Stemmer, det. Det har alltid bare vært på den ene låta, egentlig. Men det som var greia: Jeg trodde det var en genistrek, det viste seg at det ikke var det. Jeg kjøpte inn en haug med kazooer, for de kosta 20 kroner stykk. Så spilte jeg den kazoo-soloen, så knuste jeg kazooen på hver konsert.

Knuste kazooen? (latter) «Der kommer hun som knuser kazooene!»

Neida. Det som skjedde, var at jeg etter hvert oppdaget at det var ingen som merket det. (latter) Fordi den er så liten, så du egentlig bare at hånda mi gikk opp i lufta og ned igjen, og skjønte ikke hva jeg drev med. Etter hvert skjønte jeg at det har ingen effekt å knuse en kazoo, da må jeg typ tenne på den og holde den i lufta. Fortsatte å bruke kazoo, jeg bare slutta å knuse den. Husker ikke helt hvordan vi landa på kazoo, men vi syntes at det var et morsomt instrument. Så husker jeg veldig godt «Bombadilla Life», som er den store kazoo-låta, spør du meg – jeg synes det er helt latterlig at det instrumentet kommer inn, for det er bare et tulleinstrument. Det er en leke. At man kan bruke det seriøst i en sang var litt gøy, «det må vi også gjøre».

Det er litt sånn som ukulele har blitt nå, føler jeg. Men også hvis man har lyst på en blåser og ikke kan spille blåser. Hadde dere en liten drøm om å få blåsere, eller?

Ja, jeg må innrømme det, men da måtte vi hatt mer ska enn det vi har. I og med at det er litt punk der hvor det ikke passer. Men ja, det er ikke til å komme fra at ska-band med blåserrekke er det feteste. Det gjør så sinnssykt mye. Jeg digger det med Norsk Råkk nå, at de har blitt et ordentlig storband, det er fett. Jeg liker blåsere, sånn som også Lame Ducks gjorde. Da føler jeg nesten du må kjøre mye ska, eller hvert fall få det til å passe inn. Det er kjedelig hvis du har med deg fire blåsere som skal spille på tre av låtene dine i løpet av kvelden. (latter) Skal være jævlig dedikerte folk som gidder å bli med på det.

Ja, jeg leste det samme om Dømt – det var en som spurte om det samme i Norway Rock Magazine. (Med samme svar også der, forf.anm.) Men det er litt mye jobb å skaffe dem og få dem inn i bandet.

Passe inn, komme på øvinger og tider og… (humring) logistikk, det er mange liv som skal passe sammen.

Ikke nok soverom i kollektivet på Holmlia!

Nei, det er det! Det var mye lettere da vi bodde sammen. Gjorde det enklere.

Som sagt har Marit og Johanna fortsatt bandet i ettertid, og da under navnet Dømt. Johanna spilte i Carl Berner Sound System, Kjøter og Prikkedød. Håkon spilte bass i Haggis på to skiver. Cato spilte i The Uptowners i Lillehammer og seinere i Cockroach Clan.


[1] Apropos det dirigerer jeg også Oslo Hardkor, et kor inspirert av Svartlamoen Hardkor. Et kor vi lager litt alternativt, hvor vi heller synger Jokke og Raga-låter enn vanlige, kjedelige korsanger. Et litt rocka kor. Vi har fått noen midler til å spille inn tre låter i studio. Da var vi hos Mr. Møkk, faktisk. Så skulle få musikkvideo av det også, så vi skulle filme noe mens vi spilte inn og noe på byvandring rundt, bare filme randomly. Vi hadde en dude som drev og filma for oss. Han sa han hadde sett nøye på «We Are the World», for han sa: «Vi skal ikke gå i noen av de fellene her i dag». «Det er ingen som får lov til å holde rundt hverandre og vugge i takt i dag. Vi skal ikke assosieres med…»

Kanskje vise fingeren til sidemannen og sidekvinnen? (latter)

Han sa: «Hele videoen er 7 ½ minutt lang, og jeg så hele, for jeg tenkte: Jeg skal ikke filme i en sånn vinkel, jeg skal ikke gjøre den feilen, vi skal ikke kopiere ‘We Are the World’». Vi vet ikke resultatet ennå, for han holder fortsatt på.

Det er jo en slags anti-dedikasjon.

Ja, egentlig er det det. «For guds skyld, ikke gå i den fella her», eller få det til å se ut som dette. Det ble jo litt sånn «se så snille vi er, vi lager en sang til dere».

Du husker den norske «Vil du være en venn»? «Vil du være en uvenn» er kanskje ikke tatt.

Utgitt av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..