I motsetning til det jeg har hevdet (håpet) i tidligere rapporter, jobber jeg fortsatt med boka Ska-punk i Norge. Her kommer en ny post der jeg omtaler diverse band jeg har funnet i samlinga, men som enten er for nye, ga ut for lite eller ikke er relevante nok til å komme med i bokji.
Forrige runde med gjennomgang av diverse og diversere ska-band kom så langt tilbake som høsten 2023, og de kan utforskes her, her og her.
Ottly Mercer
Først til et hyggelig bekjentskap. Ottly Mercer fra San Diego begynte i 2009 og slapp Big Noise i 2013. Det er veeldig likt The Aggrolites, men de som liker dem, får da en double whammy her.
The Not So Super Heroes
Har et par EP-er av disse. Den ene er ikke så super; inneholder for mye wannabe-funk. Men Crazy Disco Party Ska svinger bra. Fire låter bare, så det blir ikke lange stunden du får med The Not So Super Heroes med mindre du kjører heftig repeat.
Britene begynte på nytt som AKA The Supers.
The Ska Rockets
Ska Rockets er et japansk band som på sitt beste er et av verdens beste (men de holder ikke konsekvent dette nivået) som spiller rein ska. The Ska Rockets er derimot fra Maine, og har det passende albumet In Flight. (FRA ÅR?) Det er litt sloppy ska-punk, ganske typisk for sjiktet under de bandene som nådde opp. Punkriffene som ligger under blåserne er stort sett ganske dølle.
Veldig lite om dette bandet på nett. Men det ser ut til at det kan bekreftes at bandet var fra Bangor, Maine og besto av Zivi (b/v), Zack (g), Andy (t) Mike (sax), Rachel (trompet) og Thorval Munksgaard (trombone).
Zen Baseballbat
Engelsk band som kom med en EP allerede i 1994, så I Am the Champion Concrete Mixer i 2000 (merkelig navn) og For Refund Insert Baby i 2004, begge på Moon Ska Europe. Begynte på nytt i 2020.
For Refund Insert Baby var den jeg satt med.
Begynner med en rein ska-instrumental med mye orgel, drivende bra. Resten av albumet er litt opp og ned, noe av det er litt overarrangert.
Random Hand
Blanding av hardcore og street punk — med blåsere. Trår også til med ska-beats og rapping. Det jeg vil kalle moderne ska-punk med andre ord.
Jeg har albumene Change of Plan fra 2007 og Inhale/Exhale fra 2008. Det har kommet masse etter det også — fra disse britene. Det de mangler til en viss grad er hooket, den melodien som virkelig stikker seg ut. Men bandet passer godt for de som liker «hard» ska-punk.
Skarmy of Darkness
Skarmy of Darkness ønsker å gå mer i hardcore-retningen. Det blir for Big-D-and-the-Kids-Table-anno-Good-Luck-slumsete på EPen Infinity Zero (2004) og samleren How’d We Get So Damn Old? (2004).
The Shake-Up!
Riot ska er det jo. Men ikke av de mest vellykkede. Tekstene og meningene er som Leftover Crack, musikken mer i retning No Cash, men mye dårligere. Bandet når verken opp når det gjelder låtskriving, utførelse eller instrumentvalg – en høyst merkelig bruk av tangenter. Denne utgivelsen kvitter jeg meg med.
Fuck New Jersey skal ha kommet i 2006, sier Last.fm, før medlemmene reaktiverte et gammelt band Canon Law i 2007. Riktignok med en mer elektronisk stil enn Canon Law hadde før The Shake-Up! ble etablert.
Her er et enda bedre navn på bandmedlem enn nevnte Thorval Munksgaard. Vokalisten i The Shake-Up het nemlig Kirk Edward Nilsen den andre!
Code d’Éthique
Franskspråklig band (men fra Canada, viser det seg) som kjennetegnes av to ting: Blåserinnslaget en enslig sax som spiller ganske viltert. Føyer seg inn i riot-skaen med brølinga i refrenget.
Døllt bandnavn.
Jeg hørte på La pyramide des affranchis som ble utgitt på CD-R i 2003.
Morpion’z Circus og Skamikaze
Mer fransk, denne gang en splitt med to band. Morpion’z Circus var et hanglete ska-band, Skamikaze mer en blanding av hardcore og ska med saksofonblås, litt engelsk i stilen, men hvor det også dukker opp fløyte.
Vil tro de hadde sine fans i Frankrike, men blir for useriøst for meg.
The Alcoskalics
Skiva The Bus Never Comes ble utgitt i januar 1999. Ser man nøye etter på coveret, står det at bandet var fra Yucaipa, California.
Skagitaren svinger bra, men de prøver på litt rare vrier, blant annet slapbass som jeg synes blir malplassert. Jeg er heller ikke stor fan av vokalistens tidvise snakkesynging. Utover det er albumet OK.
En reviewer på Amazon, helt tilbake i år 2000, er uenig med meg: «Lead Singer Martin Arretche is really the glue that holds this otherwise talentless group together». Jeg siterer videre fra denne anmeldelsen med sin litt vage grad av seriøsitet: «Ska is dead and this album is all the evidence you need. […] In a way the bus indeed never comes for the Alcoskalics, and the bus has never been luckier. I remember the first time I saw the Alcoskalics, and I said to myself (because I have no friends), ‘I think those guys are gonna get a lot better, and really go places’. They never did».
Hør selv på Spotify:
https://open.spotify.com/album/11X210NdfCvGdpMFQcaOSe
Whiskey Flask Revenge!
Jeg gikk videre i samlinga og prøvde å plukke ut enda et ska-band, og trakk på første forsøk.
Bra produsert og bra instrumentering, men vokalisten hang langt etter i ferdigheter. Han beljer så godt han kan, men det er ofte skjærende. Ikke for det: mange bra band har starta sånn på demoene sine. Men This Was Probably a Bad Idea var en fullengder
Jeg skreiv først Whiskey Flask Revenge uten utropstegnet, men det burde jeg ikke gjort, ifølge sangtittelen: «If It Weren’t For The Exclamation Point We’d Be Just Another Emo Band And You’d Have Nothing To Dance To».
Bandet var fra Trenton, New Jersey og skiva er fra 2007.
Haaves historier 