Det må ha vært de som opptrådte ad hoc som backingband for jamaicanske artister på 1960-tallet. Her er en fortelling om Millie Small sine besøk i Norge i 1964, 1965 og 1966.
Millie Small var jamaicaner, og man pleier å si at hun pleier å si at hun sto bak den første ska-hiten i den vestlige verden. Det var «My Boy Lollipop» i 1964. Hun var også den første kvinne fra Karibia som ble internasjonal stjerne.
London var basen for satsing på den vestlige verden, grunnet landets tette bånd til sin tidligere koloni Jamaica. Ska og i neste omgang rocksteady og reggae slo gjennom i Storbritannia og etter hvert også på kontinentet, men det skjedde en del snusk i prosessen. En del jamaicanske sanger ble enten utgitt eller spilt inn på nytt i Vesten uten tilstrekkelig kompensasjon.
«My Boy Lollipop» utkom altså i 1964, og Small kom til Norge samme år. Hun ble også vist på Norges ene TV-kanal. Ifølge Programbladet 48/64 ble Small sendt på TV i forkant av dette, i november. Det aktuelle programmet Ten-Pluggen for 1964 ligger ikke i NRKs Nett-TV. Men i desember kunne enkelte få henne med seg i levende live.
Ifølge VG kom Small til Norge på formiddagen 11. desember. Hun øvde «i Arne Bendiksens lokaler på Malerhaugen» fram til ettermiddagen. (Moss Dagblad skreiv at hun ankom torsdag den 10., det kan nerdene få lov til å diskutere i lang tid framover.) Uansett reiste hun så til kveldens første opptreden, klokka 19 på — Jessheim.
Som man ser av annonsen, og som Romerikes Blad nevnte, spilte The Gamblers og The Jailbirds også på showet. Tør en gjette at en av gruppene var backingband. Det sto det ikke noe om, før eller etter.
Small kunne imidlertid ikke ta kvelden etter det internasjonale show, for en ny konsert ventet klokka 23 i Parkteatret, Moss. Her spilte også «flere kjente shadow-band, bl. a. et band fra Moss, ‘The Green Onions’ (De grønne løkene)». Før vi kommer mer inn på dem, hva er et shadow-band?
Vi må tilbake til at bandet The Vanguards ble startet på Stabekk i 1961 av gitaristene Knut Mikalsen og Terje Rypdal. The Vanguards spilte rock à la The Shadows, som var ansett som det kuleste britiske rockebandet før The Beatles kom og satte The Shadows i, ja, skyggen. Så tett opptil forbildet var Vanguards at de ble kalt «et shadowband».
En annen grunn til at Vanguards er relevante å trekke fram, er at de definitivt var backingband da Small besøkte Norge seinere. Her er lenke til NRKs Lørdag i Oslo fra 17.9.1966, klikk på seksjon 4 med Millie Small. Jeg ville ikke kalt det ska, det de spiller i klippet (blant annet en cover av Fats Dominos «Be My Guest»), men «My Boy Lollipop» ble selvsagt spilt på turneen. (Jeg regner ikke med «blue beat» som en egen sjanger.)
Tilbake til Moss i 1964. Moss Dagblad fortalte at «hele verdens Millie» som hadde «gjort seg populær verden over, bl.a. med sangen ‘Lolly'» hadde flere band «ved sida av» seg. Det var nevnte The Green Onions samt The Sleep Walkers, The Gamblers, The Blackbirds og The Mosquitos. Igjen står det ikke eksplisitt at et av disse var backingband.
Man merker seg at idrettslag arrangerte begge konsertene, Ull/Kisa og Sprint/Jeløy. I Moss ble det visstnok en blandet affære. «Det var smekk fullt hus og dermed ble det et pent overskudd for de driftige arrangørene. Men de gav selv uttrykk for at det ligger et nesten umenneskelig slit bak suksessen og arrangementet frister ikke til gjentagelse».
At Small hadde litt av en stemme, er jo klart. I NRK-opptaket ovenfor er det vel så som så med å treffe tonene. Moss Dagblad stilte direkte spørsmål om «hun gjør seg til». Konkurrentene i Moss Avis skreiv at Small «tok publikum med storm, men efter min mening sang hun som en kraftig forsterket tåkelur. Dette skyldtes muligens høyttaleranlegget».
Sonja Bjønnes, som også sang på showet i Moss, uttalte uka etterpå til Morgenposten: «Hun er så forskjellig fra de andre i sin sceneopptreden — rett og slett fantastisk».
Bergens Arbeiderblad anmeldte singelen som Small var aktuell med, «I Love the Way You love/Bring it Home to Me». «Millie synger som vanlig i sin meget spesielle stil, det er både fart og humør over platen — og det er en sann fornøyelse å lytte til».
Sarpsborg Arbeiderblad la vekt på noe annet i sin nyhet om den samme singelen. «Millie, den sjokoladefargede 17-åringen fra Jamaica […] har nå gitt ut en ny plate […] Forsiden er en rytmefull melodi uten for mye bråk, mens baksiden er av en noe roligere art». Avisa Firda kunne også melde: «Den sjokoladefarga songarinna Millie, som heime i USA (!) likeså vel som i England kan hamle opp med ‘The Beatles’ i popularitet, held også på å erobre Tyskland. Hennar våpen der er ein ny dans som ho introduserer, nemleg ‘Blue Beat'».
1965
Besøkene i Norge året etter var i stor grad ordnet av impresario Barry Matheson og begynte med en stri tørn på Festningsmessen i Kristiansand: «Millie underholder 17. og 18. juni kl. 18.00, kl. 20.30 og kl. 23.00. Stort danseorkester. 10 instrumenter». Ordføreren åpnet messa, blant annet med å skryte av at Ole Høiland ikke hadde klart å rømme fra festningen.
Fædrelandsvennen rapporterte om svært gode besøkstall, og at den «ungdommelige del av publikum» var «fullstendig i ekstase over det mørkhudede fyrverkeri». Sørlandet skreiv om scenebegavelsen: «Hun synger, twister, shaker, shower og oppretter i det hele tatt en enestående kontakt med publikum». Vi må kunne anta at arrangørene tjente inn honoraret på 10 000 kroner. Litt reklame ble det også mulighet til:
19. juni stilte hun opp på Jessheim for andre gang, med The Vanguards. Inngangen var 8 kroner. Nok en gang ga ikke romeriksavisene ikke noen dekning av selve spillinga. Hun fløy uansett til Vigra flyplass 20. juni for å spille i Molde. Her er det bekreftet at The Vanguards var backingband.
Programmet skulle starte med en kul luftputebåt. Båten skulle forlate Åndalsnes grytidlig og sveve rundt i Romsdal og Sunnmøre. Etter noen runder rundt Bolsøya, like utenfor Molde, skulle båten avgå klokka 12.30 med destinasjon Vigra. Publikum skulle være med for å se: «‘Stor Sightseeing’ til Vigra hvor man tar imot Jamaica-negressen ‘Millie’, Arne Bendiksen og The Vanguards». Båten ville være tilbake i Molde rundt 14.45 før «Jamaica-negressen ‘Millie'» spilte på Molde stadion 16.30. The Vanguards ville spille enda en konsert 20.30 uten Small før de sammen gjorde dagens siste jobb på Molde kino 23.00.
Allerede før Small kom, spilte et militærorkester i byen, men skremte fem kalver, som orkesteret selv måtte dra ut for å finne igjen. Nok om det.
Alt som hadde med luftputebåten å gjøre, ble avlyst. Båten ble defekt og måtte slepes til dokk. «På grunn av luftputefartøyets sammenbrudd oppstod det store transportproblemer for arrangørene, og det var først etter at arrangørene hadde mobilisert alle fly i fylket at det lyktes å få Millie, hennes langhårede akkompagnatører og alle instrumentene frem til Molde stadion i tide», fortalte Adresseavisen. Ordfører, politimester og korps hadde stått i giv akt på kaia, uvitende om båttrøbbelet, men de fleste unntatt noen diehard-fans dro hjem noen timer før hun kom. Men seinere forskanset de seg et annet sted. Festivalen ville nemlig «bli husket som den dag da massehysteriet gjorde sitt inntog i Molde. I kveld var det store skarer av barn i alderen fra 8–14 år samlet utenfor hotell Alexandra mens de hylte som besatt etter Millie. Millie viste seg ikke, og i mangel av noe bedre ble noen norske Beatles-utgaver trengt opp i et hjørne og avkrevd sine autografer». (Det er The Vanguards som beskrives her, hvis det var uklart.)
Romsdals Budstikke anslo tilskuerantallet på Molde stadion til 5–6 000. De hadde mye å si om både solist og band.
«Så var naturen omsider kommet til en meget søt, ung dame, som heter Millie og hennes riddere, The Vanguards. Ja, nettopp, de med alt pikkpakket.
Selvfølgelig var dette et program først og fremst for de helt unge, men uten å blues innrømmer vi gjerne at det var moro. Denne Millie, som faktisk bare veier noen få millie-gram og så vidt er synlig med det blotte øye, var et virkelig praktfullt shownummer. […]
The Vanguards var noen suverene bråkmakere, og vi skulle gjerne sett det fly som ville være i stand til å trenge gjennom den ‘lydmuren’ som disse karene la rundt stadion i går kveld.
Men hadde de egentlig langt nok hår til å være helt på topp? Vi er ikke spesielt sakkyndig på dette område, men det forekommer oss at vi har sett de både lengre og mer uryddige hos andre popgrupper».
Avisa fortalte ikke så mye om musikken, men Romsdals Folkeblad utfylte litt. «Arne Bendiksen hadde fått forfall som vanlig», «Luftputebåten og Arne Bendiksen sviktet», men Arvid Nilsen kom og fortalte historier. Bak hans rygg kom Small ut på scenen: «Mens Nilsen var i ferd med å fortelle historier, kom Millie: og da var det ingen som la merke til Arvid Nilsen lenger. Han druknet i stadiobrølet som økte på etter som det temperamentsfulle sjarvtrollet framførte side viser med ‘My boy lollipop’ som Dagens clou».
Så skulle de samme avisene dekke den seine konserten i Molde kino. «Millie – den sjokoladebrune kruttønne fra Jamaica spratt som en ball rundt på scenegulvet og lage et herlig moro ved siden av sine sanglige prestasjoner, fremført som hun kan det, med skarp røst som sikkert kan sprenge både den ene og andre mur – om ikke i samme grad som de akkompagnerende The Vanguards». «Nå er det sagt og skrevet nok om de forsterkete musikanter – at de ikke er i stand til å få frem en lyd uten ‘hjelp’ fra utallige og store forsterkere. Og det er sagt og skrevet meget bedre enn det vi skal gi oss ut på, – om denne ‘jentemoten’ noen av dem ynder å gå rundt i (håret, forf.anm.). Uten aversjon overhørte vi yr livsglede via elektroteknikkens fremskritt, og det var også festlig til sine tider».
I Ålesund 21. juni spilte hun og The Vanguards samt The Black Jets i Torghallen. Konferansieren her, Totto Osvold, var for anledninga titulert som student, «men ellers kjent fra fotballbanen (AaFK) og fjernsynet».
«Ja, hold Dem fast, kjære leser — men dette er altså Millie Small», skreiv Sunnmørsposten da de trykte et bilde av henne før konserten. «Pass på blodtrykket», lød avisas anbefaling til de som kanskje våget seg på konserten. Stort sett var det nok også her de yngre som kom sammen i mengder: «Stimmelen var stor utenfor Torghallen da Millie Small gjorde sin entre i går, men den kvitkledte primadonna avslo til mengdens høylydte mishag å skrive autografer».
Sunnmørsposten klagde på altfor høy lyd på showet, og skyldte på «shadow-bandene». Journalisten sto ikke heldig til med tanke på lyden fra høyttalerne: «Hun var gnistrende god på scenen, men dessverre kan vi ikke uttale oss om hennes vokalistiske fortrinn idet lyden for det meste gikk over vår høregrense. Men for en sjarm! Det var full fart hele tiden mens hun var på scenen, og med sitt strålende smil og sine friske geberder sikret hun seg en hel rekke nye tilhengere». Sunnmøre Arbeideravis var mer positive: «Hvorom allting er tok vesle rytmesprellende Millie fra Jamaica Torghallen med storm. Ikledt en rosa pyjamasliknende historie, som gjorde det lettere å oppdage de varierende gymnastiske bevegelser som fulgte sangen. Man kan trygt si at hun trampet takten med hele kroppen… Om man liker det eller ikke, en ting må man innrømme: hun kan kunsten å stå på en scene, den samme Millie. Orkestret hun hadde med seg, The Vanguards, gjorde også lykke».
Small skulle komme tilbake til Norge i juli (Arendal) og august (Narvik — nå også med Jimmy Cliff). Jeg setter likevel strek her.
Haaves historier 