Før skolestart i 1993 hadde flere aviser tester av årets nye skoledagbøker. Aftenposten Aften tok ikke bare for seg dem, men også tilbehør og småtterier. Til dette temaet å være, var det et sjeldent stort spekter av følelser som utspilte seg i artikkelen. Både sorg og frykt.
Det kom til å bli noen tunge år i klasserommene. Skolekulturen ville gå til grunne mens elevene mistet konsentrasjonen av «kulepenner med ti forskjellige farver». Og enda verre i den nye realiteten som norsk skole måtte forholde seg til, var følgende: «Pizza-pennaler i plast, med trykknapper som får skuffer til å sprette ut med høye knepp».
Skuffer, hyller, stativer og blyantspissere spretter frem fra de merkeligste steder — bare man trykker på den riktige knappen.
For hver ting som spretter frem, høres en høy kneppelyd. Stakkars lærere når 30 unger finner frem pennalet samtidig. Halvparten husker sikkert ikke hvor viskelæret ligger, og må trykke flere ganger.
Hva med høreklokker i motefarver for nervøse lærere med hørselsskader?
Lærerne på Bøler skole glemmer neppe matpausen da Aftenposten dukket opp for gi en demonstrasjon av det nye skoleutstyret.
De trykket på knapper og lekte med telefonkalkulatorer, mens skuffer og hyller føk ut og inn av de mest innviklede pennaler. Lærerne ble mer og mer sjokkerte. Deres arbeidssituasjon ville blitt svært vanskelig, om alle elevene stilte med slike saker.
Kilde: «Skolestart med plast» av Trond Hansen, Aftenposten Aften 24.8.1993
Haaves historier 