Da skoledagbøker var en stor greie

xx

Dekningen av skoledagbøkene var imponerende. I 1993 finner jeg store oppslag i Telemark Arbeiderblad, Østlands-Posten, Halden Arbeiderblad, Bergensavisen, Nordhordland, Aftenposten, VG og Vårt Land.

Dette til tross for at skoledagbøkene ikke akkurat var breaking news. Det var et gjentagende fenomen som også fikk en liknende dekning i 1992 og 1994. Jeg dekker da også skoledagbøker i boka 1994 på en måte. Sommer.

Noen titler kan riktignok ha kommet til eller falt fra. Skoledagbok med gode ord og glade streker fra Inspirasjon Forlag ser ikke ut til å ha overlevd over i 1994. Helsedirektoratets skoledagbok var også en engangsforeteelse for å teste ut om det var en god måte å spre sexinformasjon på.

Ikke alle produkter ville overleve i jungelen som var der ute, ja cowboybransjen, ifølge den seinere forfatteren Lars Mytting. «Mange forlag bryr seg ikke særlig om kvaliteten på skoledagbøkene», skreiv han for Aftenposten. Han mistenkte at i flere bøker var «det bare rasket sammen noen tilfeldige bilder». Her skulle elevene utbyttes på det sterkeste.

Må jo gi terningkast?
Kun Østlands-Posten, Bergensavisen og Nordhordland kan få helt godkjent, da de hadde tester med terningkast. VG valgte å avstå fra terningkastene, avisas egen oppfinnelse, til fordel for en helt ny skala. Fra verst til best besto den av karakterene: bånn — kjip — streit — fet nok — dødsfet — megafet.

Bare klassikeren og bestselgeren Pusur fikk beste karakter, mens Dyredagboka og Humor (som var rake motsetningener av hverandre) fikk den laveste. Også i Bergensavisen vant Pusur.

Noen som var unge den gangen husker kanskje en annen bok på P: «Pytons skoledagbok kunne det antageligvis skrives flere sider om. Boka flabbete», skreiv Telemark Arbeiderblad uutgrunnelig.
Humor fra Semic Nordisk Forlag var likevel enda mer edgy. Her fulgte det med pikk-linjal på 18 centimeter. Hvis jentene ville sette guttene på plass, skulle de be dem «rulle ut wineren» og sammenligne, sto det i Humor.

Vårt Land noterte seg at Humor og Pyton besto av tvilsomme intensjoner med «tvilsomt resultat». En leder ved Institutt for Kristen Oppseding var ikke glad for «fokus på kjendiser og horoskoper».

Sziverts hverdagsbok ble proliferert i kristne segmenter, var «den eneste som er pedagogisk oppbygget», henviste selvfølgelig mye til bibelen og inneholdt «oppfordringer til å gjøre leksene».

Luther Forlag viste tydelig hvor de la terskelen for et godtatt opprør mot skoleautoriteter. «Szivert er en kul kar som vil at hverdagsboka skal gløre (sic) dagene dine morsommere, koseligere og sprørere enn de ville ha blitt uten boka. Hør bare her: Hva kan man kalle ei rask and? En kvikk kvakk». I annonsen hvor forlaget hadde sjansen til å velge ut det beste av det beste, var det dette de valgte å skrive.

Østlands-Posten ga ener til Szivert og Helsedirektoratet. Bergensavisen lot to barn ta jobben, og de var ikke imponert av Radio 1 skoledagbok, med intervjuer med medarbeiderne i Radio 1, som fortjente en ener på linje med Beverly Hills 90210. Kanskje var intervjuer med medarbeiderne i Radio 1 tross alt å foretrekke, for 90210-stoffet var elendig: «helt tåpelige intervjuer hvor de sier masse dumme ting. En av jentene hadde SHOPPING som hobby! Og dette skal liksom være et forbilde for ungdom? Tror de vi er helt dumme, eller?» De skulle bare ha visst…

Tande-P var med
Typisk for temabøkene var at de ikke trakk til seg nye fans. Onkler, tanter og besteforeldre skulle kjenne barnet før de kjøpte ei skoledagbok i gave. VG mente man måtte «være VELDIG glad i hester» for å like tegneseriene i Hest; «Du skal være innbitt kristen for å ha fullt utbytte» av Szivert, skreiv VG.

Unntaket var Håndball, som var «Bare morsom for dem som ikke har peiling på håndball». Altså de som kunne le av spillbegreper i denne idretten.

At Szivert «virker noke tannlaus og har ikkje slått an i Nordhordland kan også nevnes. «Den lider mest av at forfatterne er voksne som prøver å være kule»; skreiv Lars Mytting. Jaså, så de var ikke kule?

Boka ville sikkert ta opp livets undre, men det er ikke bare jeg som finner meg noe å undre over i tittelen. «Hvem er Szivert? Hvorfor Szivert?», spurte VG.
Jeg vet heller ikke hvem Søren er, men ifølge VG var boka «stappet med visdom fra mannen som introduserte Pusur for det norske folk». Søren virker kjent på den tida ut ifra det som sto om produktet.

Mer kjent var likevel Tande-P, som over flere år var involvert i Gyldendal sitt prosjekt Lefsa. I 1993 hadde Lefsa med den spalten som kanskje virker som det mest kuriøse i ettertid: «‘Nedtelling til OL’ med forslag til sprø leserbrev til avisene, er kjempe». Nå har jeg faktisk lyst til å skaffe Lefsa 1993, lese forslagene til leserbrev og se om disse kom på trykk noe sted.

Lars Mytting hevdet likevel at Tande-Ps medvirkning «har gjort den dårligere enn den var i utgangspunktet». Det virker som om Mytting mistenkte Tande-P for å være den som sitter og finner på vitsene i smellbongbongene.

Mytting hadde imidlertid flere kommentarer til vitsene i skoledagbøkene. Han fant følgende i Sørens skoledagbok: «Hva er det som er lite og gult og sover alene? Yoko Ono».

Kilder
Reportasjer og tester, TA 31.7.1993, ØP 11.8.1993, HA 12.8.1993, VG 13.8.1993, Vårt Land 19.8.1993, BA 21.8.1993, Aftenposten Aften 24.8.1993, Nordhordland 22.9.1993

Annonse, Vårt Land 10.8.1993