Den offentlige samtalen avgjør

I dag faller «dommen» om Ingvild Kjerkols masteroppgave. «Dommen» er helt uten betydning.

Masteroppgaver er altså i vinden. Det er den offentlige samtale som kan gi den beste bedømmelsen av disse, ikke bare interne kommisjoner og i hvert fall ikke bare jurister.

En masteroppgave slutter å være et internt sensor-anliggende idet teksten publiseres åpent. Da står enhver person med faglig innsikt fritt til å karakterisere den utfra relevante kriterier. De riktige karakteristikkene er de som vinner fram i den akademiske samtalen. Og denne samtalen har allerede vist hvor veien blåser i Kjerkols spesielle tilfelle.

Derfor behøver ikke offentligheten sitte på pinne for at Nord Universitet vurderer Kjerkol-masteren. En masteroppgave kan karakteriseres av hvem som helst med innsikt i akademia.

Plagiatsakene ser jo i tillegg ut til å underminere tilliten til nettopp de institusjonene som burde fanget opp overtrampene. Det er en annen grunn til at betydningen av det Nord Universitet måtte «dømme» i denne saken, mister gravitas.

Den opprinnelige sensuren av Kjerkols masteroppgave virker slett. Skyldes det for ensidig tiltro til automatiske plagiat-oppdagelses-programmer? Lær i så fall av lærerne, som vet å gjøre punktundersøkelser i elevtekster for egen maskin (noe som også kan «avdekke» chatbot-bruk). Det vil være en forskjell: Der lærere gjør disse undersøkelsene utfra kjennskap til eleven, bør sensorer kanskje gjenkjenne ideer eller passasjer som andre i faget har skrevet om tidligere. Famler man i blinde, så tar man i det minste tilfeldige stikkprøver.

Historikeren Hilde Sandvik (som ikke må forveksles med radioverten med samme navn) ble sett med traller på Riksarkivet. På rekke og rad sto kildematerialet som masterkandidatene hennes sa de hadde brukt, så sensoren kunne gå kildetolkningen ordentlig etter i sømmene. Dét er sensur med stor S.

Motsatt gikk det også rykter om sensorer som leste mer overflatisk.

En av mine beste venner leverte doktoravhandling i historie. Han skreiv på engelsk, men engelsk er ikke alltid engelsk. Han tok i sin tid en grad i England, men skreiv nå om tematikk fra USA. Så oppdaget han at han gjennomgående hadde brukt britiske anførselstegn og ikke amerikanske (ja, det er en greie!). «Selvsagt» måtte det gjøres om, et nitid arbeid over over fire hundre sider. «Ja, det tok vel et par dager, faktisk. Konsentrert. Alene. På en hytte uten strøm og vann. Måtte lade pc-en med aggregat. Det var verdt det da», skriver han i sakens anledning. Dét er skriving med stor S.

Det kan sikkert argumenteres med at sensorene får for lite tid eller lønn for å sensurere grundig nok, noe som igjen peker mot de seriøse spørsmål som plagiatsakene reiser om inflasjon og devaluering av mastergrader. Bl.a. har Dagsavisens Jo Moen Bredeveien spurt hvorfor politikere skal haste-levere masteroppgaver innimellom alle andre gjøremål. Det rareste er vel når Sandra Borch har fått sin masteroppgave annullert, og sier at hun «vil forsøke å finne tid» til å skrive ny master.

En konklusjon jeg derimot synes er vanskeligere å trekke, gjelder tilliten til politikere med elendige masteroppgaver. Det er ikke på grunn av masterne at de er valgt i utgangspunktet. Om masteren forsvinner, blir de helt klart ikke noe mindre kvalifiserte som politikere fra den ene dagen til den andre. Den moralske sida av saken er heller ikke alltid krystallklar. Bare tenk på studentene som er trukket for retten og som har manges støtte.