Forbedring i spenst

«Vi er slått av Korea».

Disse ordene tilhører Arne Scheie og falt da Norge gjorde det meget slett i laghopp under vinter-OL i 2002. Tyskland vant 0,1 poeng foran Finland, en duell Norge ikke tok del i, fordi «vi» havnet på 9. plass. Plassen bak Sør-Korea — så det var liten trøst i at det var ytterligere fire lag bak Norge igjen.

Det måtte en forbedring til, og en ny trener også, Mika Kojonkoski.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på det var at jeg så en halv omgang av Nyttårshopprennet. Jeg begynte å tenke på bæringen Bjørn Einar Romøren og noe med forbedring av spensten da Kojonkoski tok over. Var det en forbedring av spensten med 30 %? Det hørtes ut som en ekstrem, og dermed usannsynlig, forbedring.

Et søk ga resultater. Allerede i november 2002 sa Henning Stensrud: «Alle har vel forbedret spensten med 5–6 centimeter på testene» (Romerikes Blad 30.11.2002). Men ingenting om prosent. Så da fikk man heller ikke vite hvordan spensten var før.

Hvordan måler man spenst i det hele tatt? Det er strengt tatt bare å hoppe og måle hoppet. Men en må skille mellom vertikal og horisontal spenst.

Innen horisontal spenst kan man gjøre stille tresteg, femsteg, tisteg eller stille lengde. Stille lengde er bare å hoppe. 3 meter er en bra grense å måle seg opp mot, for menn, som denne skihoppinga tross alt handlet om. Her går det selvsagt ikke an å forbedre seg verken 30 eller 20 prosent. Det ville være bety resultater på henholdsvis 3,90 og 3,60 meter. Det er ikke umulig i seg selv, men det er umulig når den forrige persen var 3.

Det er altså horisontal spenst vi snakker om. Man kan hoppe stille høyde, men det er egentlig ikke en spensttest. Hekkehopp eller fallhopp er andre varianter, men det er litt tricky. Disse gir nemlig fordel til de med lang kroppshøyde. Mer nøytrale eller «absolutte» tester er boscotest, som måler frasparket, og sergeant’s test.

Det var her en av de bedre norske hopperne kom inn i bildet, og fortalte om forbedring i prosent. Bare i desember 2003 ble tall på 15, 18 og 20 prosent nevnt.

Hva betyr så dette? En forbedring fra 80 til 96? Det ville være imponerende. Greia med prosent er selvsagt at det er lettere å få gode prosenter når utgangspunktet er lavere. Og det viste seg at forbedringa var på 18 prosent til 60, altså fra 51 (Glåmdalen 8.12.2003).

Ingen av tallene er veldig imponerende. Jeg hadde 67 centimeter som 16-åring. Nå gjorde jeg det også bra i spenstidrett, men har tross alt ikke vært med i noe OL. Spenst er ikke det eneste en skihopper må ha, og de er lave av kroppshøyde, men det forhindrer ikke at langt høyere scorer på sergeant’s test var ønskelig.

I samme sammenheng uttalte sjefen for hopplandslaget at 60 centimeter var «Helt unik med tanke på alderen». Og alderen på skihopperen var 27 år. Også dette finner jeg merkelig. Innen friidretten regner man med 26–28 år som den optimale fysiske alderen. Det er først da man får vite hvor god man kan bli som en voksen mann eller kvinne, før det begynner å gå sakte men sikkert nedover. Det er ingenting som tilsier at en spenstutøver på 27 år er «utslitt» eller noe annet som skulle tilsi at man forventer mindre av dem, hvis man har trent riktig fram til da vel å merke. En spenstutøver på 27 år som har trent jevnt i mange år og stort sett unngått langvarige skader, burde i hvert fall nærme seg 80–90 centimeter.

Når skihopperne derimot gikk inn i OL med en spenst som lå rundt 51 centimeter i sergeant’s test, er det ikke rart «Vi er slått av Korea». Det var flott at Norge fikk trenere som i hvert fall forbedret dette, men har man for seg en utøver som har anlegg for eksplosiv styrke, kunne også en amatørtrener med helt grunnleggende erfaring innen idrett klart å fikse en slik økning.