Dagens historie handler om en situasjon som ble litt vel hårete. Var reaksjonen proporsjonal med det som skjedde i første omgang?
Kåre-Geir Lio er president i Håndballforbundet. På begynnelsen av 90-tallet var han «bare» styremedlem i NHF, samtidig som han gjorde det bra som trener for Junkeren. Bra nok til å holde foredrag om motivasjon. Det var ikke noe høyteknologisk over seansen; tablået besto av var treningsdress, joggesko, flipover, tusj — og Lios evne til å uttrykke seg.
Nordlandsposten var eneste avis skreiv om saken, ettersom motivasjonsforedraget var et lukket arrangement for Nordlandsposten.
Allerede fra starten kunne man ane en viss tone i foredraget. Slik refererte Nordlandsposten etterpå:
— Jeg kommer fra en gjeng på 22 kvinnfolk, så det var en lettelse å komme hit, sa Lio og kikket utover den mannsdominerte forsamlingen, et knippe mennesker han fra starten hadde i sin hule hånd, uten klisterhjelp.
En nøkkelord for Kåre Geir Lio — i alle sammenhenger — er stil.
— Se på Anette Skottvoll! Se hvordan hun ser ut på håret! Og så skal hun være VM-målvakt? Det går ikke an. Om man er en del av et produkt får man være det i all sin ferd. Det gjelder både bedrifter og håndballag.
Publikum gisper lett når Lio forteller at han legger seg opp i hvordan Junkeren-jentene steller både sitt ganglag og sin frisyre.
— Enkelte mener jeg går for langt. Men jeg mener jeg er en best mulig leder når jeg hjelper mine spillere på så mange områder som mulig. […]
— Jeg kan være rimelig bestemt når det gjelder å gi beskjed om hva jeg synes er dumt. Også når det gjelder Junkeren-jentenes privatliv.
Annette Skotvoll var keeper på landslaget. Få hadde lagd særlig mye fuzz om hennes frisyre tidligere. Mens her var det både det, og «beskjed om privatliv».
Nordlandspostens konkurrent Nordlands Framtid tok tak i hårkritikken, og satte saken rett på førstesida. Riktignok ikke som hovedoppslag, men som sidesak. Nytt med Nordlands Framtid var at avisa spurte Annette Skotvoll hva hun syntes om alt dette, og det var blant annet: «Jeg skjønner ikke hva Lio egentlig er ute etter å oppnå med et slikt utsagn». «Det som er betenkelig er at han i en mer eller mindre offisiell sammenheng slenger dritt om personer som ikke er til stede slik at man kan ta til motmæle. Lio får heller drite ut seg sjøl eller sine egne i slike sammenhenger».
Lio selv sa at «uttalelsen er spissformulert og tatt ut av sin sammenheng i foredraget». Ingen ytterligere kommentar, bortsett fra at han forsøkte å «forhindre at saken skulle spre seg». En måned etterpå sa Skotvoll at hun og Lio hadde skværet opp per telefon, noe hun sa i forbindelse med at Junkeren prøvde å hente henne til klubben!
Nordlands Framtid harselerte også med Nordlandsposten som var blitt mindre enn konkurrenten, og sikkert trengte foredraget om vinnerkultur.
Sportsredaktøren i Nordlands Framtid mente at eksempelet med hårsveis og VM holdt mål, «satt inn i sin rette sammenheng», men at det kanskje ikke var så «lurt av en mann med Lios posisjon i norsk håndball å si dette med journalister til stede».
Oppslaget med Skotvoll kom raskt på plass i Arbeiderbladet, grunnet samarbeid innen A-pressen, og slik forgreinet det seg videre, med nye eksperter som la til sitt. Arbeiderbladet fikk en uttalelse fra Gerd von der Lippe. Hun mente det «uttrykker et kvinnesyn som var typisk på 1930-, 40- og 50-tallet», et syn som var «ekstremt kvinnediskriminerende […] Kvinnekroppen skal sextilpasses menns bilder». Arbeiderbladet hadde også en petit om saken som tok den mer ironisk for seg, samt en kronikk av Elsa Rastad Bråten som mente at uttalelsen «viser tydelig at den evige kjønnskampen har blusset opp igjen».
Lio er fra Telemark, og her valgte Telemarksavisa å klistre saken opp over hele førstesida.
Nå var saken blitt til «for stygg» og «vil vrake håndballjenter». (Altså flere spillere, jamfør uttrykket «noen av håndballjentene» dagen etter, se neste faksimile.) Var det egentlig dette Lio hadde sagt til å begynne med?
Telemarksavisa tok kontakt med daværende håndballpresident Tor Lian, som «ler så telefonen rister» — samt Terje Anthonsen som var styremedlem i forbundet. Anthonsen mente at Skotvoll var «en av de stiligste landslagsjentene» i en sport som tidligere var «dominert av østeuropeiske matroner med gravalvorlige miner». Han bedyret altså at NHF ikke var opptatt av utseende. «Kanskje synes ikke alle at for eksempel Fredrik Brubakken ser spesielt flott ut for tida. (Han hadde et helt vanlig helskjegg, forf.anm.) Eller den svenske landslagsspilleren med sekstitallsfrisyren, Staffan Olsson. Men det har ikke Norges Håndballforbund noe med».
Telemarksavisa brukte deretter saken som materiale til en kommentar om idealmennesket, og hvor ille det ville gå hvis samfunnet gikk i den retningen. Kommentatoren knyttet hårsaken opp til rasisme og abort.
Hadde saken nå utviklet seg til noe mer enn det opprinnelig handlet om? Eller var tankerekkene helt på sin plass?
Haaves historier 