Verdens minst lesverdige musikkanmelder

Hva om jeg begynner som musikkanmelder og lar det gå sport i å skrive så kort som mulig? «Dette er et av bandets album. Terningkast 3». «Dette er et av hans album. Terningkast 2». «Dette er et av hennes album. Terningkast 1».

Dette er faktisk stilen til en av verdens mest «produktive», men også mest elendige musikkanmeldere. Han heter Simone Appolloni og huserer for det meste på Allmusic.com. Hvis du trodde eksemplene i innledningen var tull, er de hentet fra lista over det som i skrivende stund er Appollonis nyeste musikkanmeldelser, hvis man kan kalle dem det:

Hvor mye Appolloni har skrevet, kommer vi tilbake til, men først litt om hvorfor han utmerker seg så spesielt. Det er fordi det ikke er så mange som skriver på Allmusic lenger. Appolloni er da ofte den eneste på hvert album. Dermed står det klart og tydelig at bandet har fått terningkast 1 i snitt. Det ser litt kjipt ut, og det er ikke band som vanligvis regnes som kjempedårlige.

Og han har antakelig gitt flere terningkast 1 enn alle norske musikkanmeldere gjennom tidene, til sammen. På Allmusic kan man stemme anmeldelser ned, og det skjedde i hvert fall hyppig tidligere, uten at det skjer noe spesielt med anmeldelsen av den grunn:

På diskusjonsforumet til det amerikanske universitetslaget LSU Tigers (!) ble spørsmålet tatt opp: Hvem i huleste er denne personen? En telling da viste at «Simone Appolloni» sto bak over 23 000 anmeldelser på Allmusic fra 5. november 2019 til 27. september 2021. Faktisk var det også en annen «Simone Appolloni»-profil som opererte før 5.11.2019, med «bare » 7000 anmeldelser.

Tallene fra juli 2021 er selvfølgelig sterkt utdaterte. Appollonis profil inneholder i skrivende stund 4387 sider med anmeldelser. (Oppdatering: Det økte til 4388 mens jeg skreiv artikkelen! Og 4400 innen den ble publisert et par dager seinere.) Med 10 stykk per side, og inkludert den gamle profilen, har han da passert 51 000. Gratulerer…?

På Something Awful-forumet — et mer passende sted for den slags diskusjon — skreiv trådstarteren at nesten hver og en av anmeldelsene var «seemingly willfully contrarian, in an insufferable, faux-authoritative tone as if his thoughts were issued on stone tablets, and stilted english-as-second-language while trying to sound like an intellectual».

Det som i hvert fall kan fastslås om hva Appolloni ser etter i et band, er originalitet. Alt som ligner litt på et annet band, slaktes etter noter og oppetter veggene. At et band finner sin stil og spiller i tråd med den, gir automatisk negative reaksjoner, slik at terningkast 1 ikke trenger å begrunnes nærmere.

Som man ser, skriver ikke Appolloni akkurat i den episke sjanger. Anmeldelsene, hvis man kan kalle dem det, er nesten alltid:

• utrolig korte
• utrolig negative
• likevel vises det relevante kunnskaper nå og da

Med andre ord vet Appolloni som regel hvem et band høres ut som, når han først anklager noen for å være «replica». Samtidig har man også aspektet med at den ultrakorte slakten er lite hjelpsom for eventuelle leser. Det fører uunngåelig til spørsmålet: Hvorfor gjør Appolloni dette? Hvorfor ønsker noen å legge inn titusenvis av anmeldelser av musikk man hater — gitt at man logisk sett har hørt på musikken først?

Og er slike mengder i det hele tatt mulig for et menneske?

Simone Appolloni har også deltatt i nettredaksjoner, som anmelder på Metallus.it og på Metallized.it. Her angir han fødselsdatoen sin til høsten 1996, et år som også står i diverse brukernavn. Den relativt unge alderen er det noen som har merket seg, nemlig en som kommenterer på profilen hans på Metallized. Her noe tvilsomt filtrert gjennom Google Translate:

Utrolig, men det er virkelig deg! Simone Appolloni! Han som skriver for metallus! Den som har over 30 000 anmeldelser på Allmusic, som alle er forferdelige. Først av alt, la meg si at du virkelig er en legende, men virkelig en myte, en myte i hæler til og med. Når det er sagt, min venn, vil jeg gjerne analysere et par detaljer. 30 000 anmeldelser på allmusic.it, nesten alle negative, komplett med noen få ord mangler (selv om du ofte bruker de samme uttrykkene), oversettes til 1250 DAGER med faktisk lytting. Forutsatt at du hører på musikk 24/7 bortsett fra biologiske pauser og bursdager, er det fortsatt en rett og slett absurd tid for en som er fra 96 ​​(men du skjønner hvor latterlig du er hahaha).

Lista over tekster på Metallized viser at Appolloni ikke pleide å gi enere når han var tvunget til å skrive litt lenger, men syntes at alt var middelmådig, med skårer mellom 50 og 75 for album som er utgitt etter 2020.

Alt i alt virker det vel ganske tydelig at den massive postinga på internett tyder på en psykisk lidelse. Antakelig helst en tvangslidelse, kanskje en form for autisme. I så fall kan man si at dette er et tragisk tilfelle, og at det hele burde vært feid under teppet. Men dette vet vi jo ikke. Dessuten kan man si at de usaklige anmeldelsene går utover noen andre, nemlig bandene. Man påtar seg faktisk et ansvar når man stiller seg til doms over alle disse albumene. Det er lov til å kritisere, men da må det være saklig. Slik var det på papir og slik er det på nett. På internett har det likevel vokst fram en kultur for at hvem som helst slenger rundt seg med horrible og totalt usaklige reviews på Google, Amazon, Tripadvisor, Yelp og lignende. Men det betyr ikke at omverdenen bør godta det uten videre — det er rett og slett et filosofisk spørsmål. Appolloni har også vist seg fullt kapabel til å skrive mer saklig hvis han «må».