Tidligere satset norske avisredaksjoner på å trykke musikkanmeldelser, i større grad enn de gjør nå. Det gjelder særlig de to-tre artistsegmentene under de mestselgende artistene. På 90-tallet kunne norske artister vente å bli anmeldt i minst 10–15 aviser, hvis ikke mer. (Norske kinofilmer har beholdt størrelsen på dekningen til en viss grad, men så kommer det også langt færre slike i løpet av året.) Men jeg kommer ikke med noe entydig litani av den grunn, for bortfallet av musikkanmeldere kan jo ses fra flere innfallsvinkler:
A) Bortfallet er ille, for det blir mindre oppmerksomhet om kultur og kulturuttrykk. Samfunnet bør også ha folk som beskjeftiger seg med å spre, og bygge seg opp kunnskap om, andres musikkutgivelser.
B) Bortfallet er ikke nødvendigvis ille, for de som mente å forstå seg på musikk, skreiv ofte mye som objektivt kan kalles tull og misforståelser. Det anmelderne faktisk hadde kunnskap om, var ikke sjelden ganske snevert (f.eks. én type rock) og lot seg ikke overføre på andre sjangre.
C) Som en følge av B, er likevel bortfallet ille, fordi lite kunnskapsrike musikkanmeldere var og er en god kilde til humor.
Derfor har jeg funnet rare musikkanmeldelser før, og gjør det nå igjen.
Dette er en konsertanmeldelse som sto i Vårt Land, og dekker den engelske kristne festivalen Greenbelt. Og ja, for noen av de som kom til å lese dette var det kanskje «greit å vite» om statusen til Joseph og Robinson.
Her er det snakk om en simpel trykkfeil, men resultatet blir likevel morsomt. Anmeldelse av album med «punchline» i navnet får sin egen punchline.
Her er det snakk om å blande, som flere andre også har gjort, mellom Backstreet Girls og Boys. Og Carburetors låt da som Backstreet Girls. GIRLS! (Og norske Girls var tidligere ute med navnet sitt enn amerikanske Boys.) Men av utseende så Carburetors ørlite mer ut som Backstreet Boys.
Haaves historier 