Eventyret Intertoto-cupen

Uskyldig sommermoro.

Det var én måte å se på Intertoto-cupen på. UEFAs nyeste og minste fotballturnering fant sted da Europa var på sitt sløveste, de fleste lagene var utenfor sesong og publikum var de fleste andre steder enn på et fotballstadion. For noen var Intertoto rett og slett irriterende. Men de som tok det seriøst kunne ha gode ting i vente.

Intertoto-cupen var allerede et godt innarbeidet begrep da UEFA tok kontroll over arrangementet i 1995. «Toto» er relatert til det norske ordet Rikstoto, og stammer i dette tilfellet fra de tyskspråklige organisatorne av den opprinnelige turneen. Formålet ved Intertoto-cupen var, ganske bokstavelig talt, å holde pengespill på fotball i gang på sommeren.

Etter mange år tok altså UEFA kontroll over det hele, og gjorde Intertoto-cupen til en turnering for de tredje beste lagene. Litt også for de nest og tredje beste landene, som vi skal komme tilbake til. Den virkelige gulrota ved å legge turneringen inn i UEFA-systemet var at vinnerne av Intertoto-cupen fikk delta i den mer lukrative UEFA-cupen. Så spørs det om denne lokkepremien var nok til å piske fram innsatsen hos lagene, eller om sommer burde fått være sommer.

En minnerik start

Sesong 1 av UEFAs Intertoto-cup, for å si det på den måten, inneholdt mange godbiter. Bordeaux vant med intet mindre enn tre spillere som også vant VM-finalen i 1998: Bixente Lizarazu, Christophe Dugarry og Zinedine Zidane. (Lizarazu var på jobb i finalen. Gult kort i det 1. minutt, straffemål i det 2. minutt, tomålsscorer i det 10. Zidane ble utvist i det 24.) Og ikke bare kvalifiserte Bordeaux seg til UEFA-Cupen 1995/96, de gikk også helt til finalen i denne.

De første norske representantene i Intertoto-cupen var Tromsø i 1995 og deretter Lillestrøm i 1996. Tromsø tok blant annet med seg en rolig 10–0-seier mot HB Tórshavn, og i løpet av cupen brukte de norsk fotballs hittil eneste keeper fra Haiti. LSK gjorde en hederlig innsats, som kulminerte i en gruppefinale mot Nantes — som de tapte. «Hederlig innsats» føles for øvrig veldig norsk når det kommer til store idretter. Mon tro om de har dette begrepet i andre land også.

Publikumsoppslutningen på Intertoto var varierende. Jevnt over ser de tyske tilskuerne ut til å ha vært best til å møte opp. Bursaspor som enkeltklubb lå høyest, langt over de andre. De har såpass kul stadion at den må brukes. Et antall av 124 tilskuere på Kaftanzoglio i Thessaloniki, i sin tid Hellas’ største stadion, befinner seg i andre enden av skalaen.

For engelske var og er sommeren en sesongoppkjøring, og de var mye mer opptatt av å trene enn å spille kamper. Blant annet hadde lagene en sterk tradisjon for å være i Norge og spille kamper mot lokale lag fra 2. til 5. divisjon, slik jeg har beskrevet ganske grundig (for sommeren 1997) i boka Fotball på 90-tallet. Intertoto hadde de ikke lyst til i det hele tatt. Under trusler fra UEFA fikk ikke engelske lag lov til å droppe 1995-turneringen helt, men deltakelsen var langt fra halvhjertet. Knapt en aorta, knapt et halvtomt pacemaker-batteri ble lagt i innsatsen.

Klubbene gadd for eksempel ikke spille hjemme. Både Tottenham og Wimbledon spilte på Goldstone Ground i Hove, en bane som ikke engang det egentlige hjemmelaget Brighton and Hove Albion ønsket å ha, og som de vraket i 1997.

Tottenham stilte med juniorlaget sitt, med et par unntak. Viktig å få litt pondus inn i laget. De lånte derfor inn kapteinen til Barnet, en fra Northampton, seinere trener Alan Pardew fra Charlton — «and, even more bizarre, St Mirren’s David Byrne, playing for his 14th club». Dette skreiv Independent. Wimbledon stilte ikke mye sterkere, med lån fra klubber som Cambridge United og Colchester samt noen Manchester United-juniorer.

I tillegg til å ryke mot sveitsisk motstand, Luzern, som hadde den fordel at laget hang sammen, tapte Tottenham mot svenske Öster. Det var ikke nødvendigvis en god nyhet for svensker, siden mange hadde satset penger på Tottenham-seier. Markedssjefen i et svensk tippeselskap beklaget at matchen var blitt ført opp på tippekupongen. Som en husker, var tipping grunnen til at Intertoto-cupen eksisterte. Bedre ble det ikke da Köln ble for sterke og slo London-klubben (men ikke det egentlige London-laget) 8–0. «Deras uppträdande är skandalöst. De drar engelsk fotboll i smuts och vanära», het det nå fra det svenske tippeselskapet.

(A-laget befant seg faktisk på treningsleir i Sør-Sverige. Her reddet Tottenham engelsk fotballs ære, muligens, ved å stille med sitt egentlige lag i treningskamper mot Halmstad og IFK Göteborg. Vel, Tottenham tapte mot Halmstad, med Erik Thorstvedt på laget, så bra var det kanskje ikke. I 1997 besøkte Tottenham Norge og tapte blant annet mot Ski.)

Ikke engang humor i andresesongen

Opprinnelig ble Wimbledon og Tottenham helt utestengt fra Europa for klovneriet, men diverse anker endte med at England bare ble fratatt fair play-plassen som landet skulle hatt i UEFA-Cupen 1996/97. I tillegg ble England som nasjon kastet ut av Intertoto-cupen i 1996 — som vel var akkurat det de ville.

Spania og Italia fikk på sin side lov til å boikotte Intertoto-cupen helt fra starten, så det er neimen ikke lett å dechiffrere hva UEFA mente med alt dette.

Resultatet i 1996 ble dermed at fortsatte franske og tyske lag å gjøre det bra. At danske Silkeborg gjorde det bra og kvalifiserte seg til UEFA-cupen burde vært en stor motivasjon for alle skandinaver. Likevel befant interessen seg fortsatt på vent.

575 tilskuere på Olympiastadion i Stockholm gir mye ekko blant seteradene, og i byer som Tel Aviv skal det ha vært nede i 100 tilskuere. En definitiv bunnrekord skal ha blitt satt av Čukarički fra Beograd, som gjorde det dårlig på banen, og bare samlet 43 personer til siste gruppespillskamp.

I motsatt ende klarte 1860 München å samle over 20 000 på gruppespillsmatch — bare for å se laget ryke ut. Om kilden er helt troverdig for alle disse tilskuertallene, er jeg litt usikker på. Men at tallet gjennomgående var lavt, bekreftes konsekvent. Ikke minst da Norge fikk doblet sin kvote på antall lag.

Intertoto 1997

Stabæk var som kjent en ung toppklubb i Norge, og 6. plass i Eliteserien 1996 ga plass i Intertoto-cupen i 1997, noe som var klubbens første Europa-spill. Forhåpentlig det første av mange.

Ikke alle Stabæk-spillerne gledet seg til Europa-spill. «Tapet av sommerferie er den verste forsakelsen jeg har som fotballspiller», sa Lars Joachim Grimstad. «Det er ganske kjedelig når alle kameratene suser avgårde på interrail, mens du vet at du skal på trening».

Lokalavisa hadde imidlertid et tips til kameratene og andre bæringer: «for de ‘gærne’ kan det jo være en idé å legge sydenferien til Hellas rundt St.hans. Da får man samtidig med seg en intertoto-kamp». Motstanderen var Panachaiki, og treneren hadde sine tanker om hva som ville skje på den kampen: «Jeg er spent på hvordan spillerne takler det når publikum hiver stein etter dem».

Panachaiki betyr noe slikt som «hele Achaias lag» og holder til i Patras, en stor by i Hellas, men relativt ukjent for de fleste norske fotballinteresserte. Aftenposten skreiv at det var storklubben Panathinaikos som Stabæk skulle møte. Og det var muligens også planen, siden Panathinaikos kom på 5. plass i hjemlig liga, én plass unna UEFA-cupkvalik.

Siden Panathinaikos ikke gadd å stille opp, gikk plassene til Iraklis (med det entusiastiske publikumet på Kaftanzoglio!) og Panachaiki med sine 13. og 15. plasser i ligaen. (Panachaiki var tapende cupsemifinalist, om ikke annet.)

Det ble 1–1 mot Stabæk, og ikke rapportert om steinkasting. Stabæks første hjemmekamp i Europa ble en fin seier over færøyinger med 5–0, men det negative var at bare 313 personer løste billett på Nadderud. Til og med klubbens meget beskjedne forhåndsanslag på 4–800 var for høyt.

Sportslig ble Stabæks største opptur i Intertoto-cupen en 0–3-seier i andre omgang mot belgiske Genk. Bare synd at Genk satte 4 i første. Siste hjemmekamp mot Dinamo Moskva hadde derfor ikke betydning for turneringens del. Det kunne riktignok ha betydning å trene seg mot uvant og internasjonal motstand. I praksis lå spillet litt under La Manga-treningskamper i intensitet. Økonomisk var det ikke mye å få ut av kampen — med 328 tilskuere på Nadderud. Budstikka la også til: «Et stykke unna UEFA-standard var speaker Steinar Fjeld som droppet å lese Dinamo Moskvas lagsoppstilling og navnet på den polske dommeren, fordi navnene var så vanskelige». At noen så seg nødt til å argumentere for at Intertoto ikke bare var tull, forteller mye om stemningen.

Den andre norske representanten, Kongsvinger, sleit med motivasjonen. Europa var liksom ikke så gøy. Etter deltakelsen der, var spillerne «tunge og lite inspirerte». «Ikke alle spillerne har hatt en profesjonell innstilling», klagde treneren, som antydet at Kongsvinger ville trekke seg hvis de kvalifiserte seg for Intertoto igjen. Mon tro om det hadde noe med hans egen lovnad om å la reservespillere prøve seg, som om Intertoto var jevngodt med første og andre runde i den norske cupen?

En annen norsk klubb som drømte om Europa-spill, Strømsgodset, hadde en trener som fastslo at det i hvert fall ikke skulle skje i Intertoto. «Om vi får plass i Intertoto, vet jeg ikke om vi blir med. Intertoto høres helt noldus ut for meg», sa treneren.

Noldus? Hvem kunne mene det om Intertoto-cupen 1997, med resultater som Nea Salamis Famagusta — Auxerre 1–10?

1998: en forbedring?

I 1998 ble Intertoto-cupen omgjort til et reint cupspill. Cupen skulle bli mer attraktiv. Spania og Italia sendte lag, og England gadd allernådigst å stille opp denne gangen. Det ved å sende Crystal Palace, laget som hadde kommet desidert sist i Premier League.

UEFA blidgjorde også de største nasjonene ved at klubbene derfra fikk stå over de første rundene. Det betød at de norske lagene var garantert labrere motstand i første runde. Og det igjen betød at bare 162 mennesker møtte opp for å se Stabæk mot Vojvodina. Som også slo ut Stabæk.

Legger du til 15 stykk, har du tilskuerantallet som møtte opp på kampen som ble spilt i Luxembourg. Så Stabæk ble slått av CS Hobscheid i publikumsoppslutning. Riktignok kræsjet alle disse kampene med fotball-VM. Den attraktive kampen Belgia — Mexico.

Kongsvinger stilte opp i 1998 også, tross antydningene om å ikke orke. Publikum orket ikke, med 214 som så på et walisisk lag og 356 som fant FC Twente spennende på en julidag.

Og svenskene var ikke stort bedre. 243 stakkarer møtte opp på Gamla Ullevi for å se Örgryte, mens bare 111 var på ÖIS sin bortekamp på Kypros. Det var heller ikke det laveste tilskuerantallet.

Ingen skandinaviske lag overlevde andre runde. Intertoto-cupen levde i ti år til, uten at den ble regnet som noe stort mer enn feriefotball i Norge.

Utgitt av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Én tanke om “Eventyret Intertoto-cupen

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..