På 1970-tallet verserte noe som het Hebaco-saken. Hebaco ble sett på som en blanding av postordre og pyramidespill. Hebaco tilbød junk-varer i beste postordreånd, men rekrutterte selgere som skulle selge dette videre. Selgerne skulle bli del Trader International i Sveits, som stadig ville tilby nye varer for distribusjon. «Da ville vareartiklene strømme på, og jeg ville bli nødt til å ha en rekke underagenter». Derav pyramidespillet.
Selv om saken er spennende, skal vi ikke gå inn i den her. Vi skal til Lyngdal.
En av de som var rekruttert som selgere, angret nemlig på kontrakten han vitterlig hadde underskrevet. Forklaringen i retten i 1974 er et høydepunkt i rettshistorien:
Jeg skrev under både kontrakten og vekselen uten at jeg i dag kan minnes om alt ble tydelig gjennomlest. Til det var jeg kanskje for oppskjørtet. Men vi er så vant med å stole på folk i Lyngdal at der leser vi aldri gjennom kontrakter i det hele tatt. Meen når en har med fremmede å gjøre, må en tydeligvis gjøre annerledes.
Andre ankepunkter var at selgeren var pågående («svært hissig»), snakket overdrevent godt om varene, satte en tight tidsfrist for å underskrive samt forstyrret lyngdalsmannen under lesing av kontrakten.
Han hadde satt opp en kalkyl på et brevark, men heller ikke dette brydde jeg meg om å studere.
Advokaten til Hebaco var også styremedlem i selskapet. Han repliserte om dette med tillit at
kunne ikke lyngdølen klare å lese seg gjennom et kontraktflak på ett ark i løpet av en time, ja, da må det ha vært smått bevendt med leseferdigheten hos en mann som da var 29 år. Om han ble forstyrret, kunne han ganske enkelt bedt den annen part tie stille.
(alle sitat fra Fædrelandsvennen 27.6.1974)
Haaves historier 