Supportersanger i fotball kommer i mange former. To av skillelinjene er: synger man om klubben eller enkeltspillere? Synger man om egne eller andre spillere? På de fotballkampene jeg frekventerer, synes man å ha falt ned på å synge om egen klubb, ikke om spillere, og man holder seg i hvert fall for god for å synge stygt om motstandernes spillere. Slik har det ikke alltid vært. Med god støtte i britisk tradisjon ble motspillere ropt etter, noen mer enn andre.
Det fantes så vidt supporterklubber ved inngangen til 1990-tallet, men det begynte ved at «mer eller mindre ultras» sto for seg selv, mer enn at de var formelt organisert. De sang og gjorde andre ting, og noen ganger stakk NRK en mikrofon inn blant dem. Som på Lillestrøm–Rosenborg i 1990.
Her gikk dermed «banning og kloakkspråk rett på lufta», «råteord og nidviser» om Rosenborg og dommeren, «primitive og kjønnslige», «kjønnsuttrykk i de fleste og mest vulgære varianter». De skyldige var «et trettitall såkalte LSK-fans».
Man sto ved et veiskille: «Dette har hittil hørt ishockeyen til. Vi må holde det unna fotballen», sa Mini som var hovedofferet. I Bergen «gjør de narr av meg på en morsom måte», sa han. «Jeg synes det er greit at de roper til meg at jg bruker bleier, eller at jeg er så liten at jeg ikke år ned til bakken».
Av alle ting ble det sådd en konspirasjonsteori — en falskt flagg-operasjon: Det var i realiteten «elementer» fra Vålerenga som cosplayet som LSK-supportere for å sette klubben i et dårlig lys! Ikke desto mindre fikk de med seg hovedtribunen på en av de mindre lyriske sangene, fortalte Dagbladet 7.5.1990: «Også hovedtribunen stemte i med ‘Mini Jakobsen er homoseksuell’ til tonene av Yellow Submarine i beste Jahn Teigen-stil». (Også kjent fra skolegårder hvor teksten fortsetter «vet det ikke selv, men er det likavel».) Ganske spesielt.
VG nevnte ikke tildragelsen, Romerikes Blad hadde en liten undersak om Mini med tittelen «Upopulær helt» uten å nevne sangene (Mini fikk også gult kort for filming), mens Adresseavisen tilegnet bunnen av sin hovedsak til ordene. «I hele 2. omgang beskyldte det lokale apeberget ham for ‘å være homoseksuell’. Mini ble også møtt med pipekonsert hver gang han var borti ballen».
Jeg var på svensk 2. divisjon i sommer, hvor fansen til Jönköpings Södra IF blant annet leverte følgende remse: «Södra heroin og kokain. Södra heroin og kokain. Södra heroin, Södra heroin, Södra heroin og kokain». Selv syntes jeg det var et lavmål å synge om heroin, men de sang i hvert fall.
Jeg tror at mye av grunnen til at sangene er mindre drøye, er at det har vokst fram organisk nedenfra. Det «hjelper» at det er eksplisitt forbud mot rasisme og homohets, men det ville vært mange andre måter å «ta» motspillere på. Man er rett og slett ikke så opptatt av dem lenger, og har de samme sangene uavhengig av kampbilde — det innebærer også at man, i motsetning til før, ikke stopper å synge om det går dårlig. (Dette gjelder ikke universelt, men der jeg har vært…)
Haaves historier 