A Hell of a Hat. The Rise of ‘90s Ska and Swing av Kenneth Partridge
Pennsylvania State University Press, 2021
– skrevet i januar 2023. Sendt inn til et studenttidsskrift som etter usannsynlig mange purringer og lovnader om tilbakemelding endelig fikk en konklusjon i februar 2024: tidsskriftet har nå slutta med bokanmeldelser…
—
Denne boka handler om third wave ska. Hva er det? Kort sagt er ska en musikksjanger. Det var forløperen til reggae, men spilt i raskere tempo og som regel med blåsere. Etter oppstarten i Jamaica rundt 1960 opplevde sjangeren et oppsving i Storbritannia før og etter 1980. Så kom altså den tredje bølgen på midten av 1990-tallet, som i det store og hele var USA-sentrert, og som A Hell of a Hat tar for seg.
I tillegg handler boka om swing. Kanskje er swing mer kjent for mange, herunder takten i musikken og hvordan det danses. Derimot er det kanskje mer ukjent at USA opplevde en «swing revival» på 1990-tallet. Siden ska og swing var store samtidig, og fordi begge sjangrene består av rockeband-besetning med blåsere, kobles de sammen i denne boka.
Noen kjenner third wave ska bedre under navnet ska-punk, som naturlig nok henviser til at mange band tok inn punk i musikken, hadde samme plateselskaper og spilte live sammen med punkband.
Tidsavgrensninger
Kenneth Partridge kommer godt inn på hvilke 90-tallsår ska og swing fikk størst oppmerksomhet. Det tallfestes også tydelig. Allerede i innledningen fortelles det at de største swingbandene solgte 1–2 millioner album i USA. Det vil si platina og dobbel-platina, og det er mye innen en sjanger som få år tidligere lå helt nede for telling. Skaen hadde på sin side en større bredde og varte lengre. Partridge omtaler en «ska boom» i 1996 og 1997, og det er helt klart berettiget ut ifra salgstall, antall band som ble dannet og signert på plateselskap, og oppmøte på konserter.
Så gjør Partridge et skarpt kutt i 1998, og ska-band som for eksempel debuterte det året, kommer ikke med. Den påfølgende æraen, der internett var hovedarena for bandpromotering, ses på som irrelevant.
Den «tredje ska-bølgen», varte imidlertid lenger enn 1997, i hvert fall til og med 2001 og 2002. Fortsatt var det en god del ska-punk representert på den store alternative sommerturnéen i USA, Warped Tour.
Vellykket grep?
Burde avgrensningen vært slik, og har det gjort boka vellykket?
Før et svar gis, er det relevant å berøre et beslektet tema, nemlig at forfatteren bruker ganske mye plass på band som «kanskje» eller «nesten» spilte ska. Siden de gjeldende bandene omtales etter geografisk opprinnelse, er de strødd utover kapittel 2–5 (California), 7–8 (Østkysten) og 6 (resten av USA).
Et godt eksempel er No Doubt, som engang langt tilbake oppsto i ska-miljøet, men på ingen måte spilte dette da bandet slo gjennom. Andre band fra grenseland som får mye plass, er Fishbone, Sublime og Blue Meanies. «Neither was really a ‘90s ska band», skriver forfatteren eksplisitt om No Doubt og Sublime. Hva er det da forfatteren egentlig vil formidle ved å bruke et helt kapittel på dem? Er den sentrale innsikten at ska-band ikke burde spille ska for å bli populære? Det kan godt stemme, men hvorfor da skrive ei bok om ska?
Mot slutten av boka, der Partridge oppsummerer statusen som ska og swing har nå, dukker paradokset opp igjen. Partridge finner nyere hitlåter som har spor av ska i seg (s. 245), men som altså ikke kommer fra ska-band. Hvorfor er det så viktig å lirke ut halmstrå av relevans til å hekte på ska-sjangeren? Tilsynelatende gjør Partridge på grunn av en hang til å appropriere ulike artister inn i skaen for å gi sjangeren en litt mer gloriøs historie. Imidlertid undergraver det muligheten til å analysere skaen i seg selv.
Manglende band
En annen side av saken er nemlig at Partridge kunne brukt mer plass på tema som nå framstår som manglende. For eksempel er det rart å ikke få lese om bandet Catch 22, og direkte uforståelig at californierne Mad Caddies ikke er med. Atter andre band fikk sine kapitler skrevet, før disse måtte ut av boka grunnet forlagets plasshensyn. Kapitlene er da plassert på Partridges hjemmeside, i tillegg til at de i det minste nevnes i boka (for eksempel nevnes Mu330 fem ganger, Catch 22 én gang og Mad Caddies null).
Så viser det seg at Partridge har klart å begrense seg i omtalen av bandet Rancid. Siden de bare spilte ska-låter til en viss grad, har også omtalen blitt deretter, og det er vellykket.
Da er det desto merkeligere at bandet NOFX ikke nevnes i det hele tatt. De var ikke et ska-band, men spilte visse ska-låter som er meget relevante for perioden. Også i dag ligger antall Spotify-avspillinger høyt for sjangeren: 3 millioner for «180 Degrees», 6,7 millioner for «Eat the Meek», 9 millioner for «All Outta Angst» og for den saks skyld 19 millioner for «Bob». Avspillingene gjenspeiler at langt flere har fått sin første introduksjon til tredjebølgeska gjennom NOFX, enn direkte fra et ska-band. NOFXs frontfigur spredte også ska-punk ved å signere band på sitt plateselskap. Hvem vet hvordan Partridge har tenkt.
Greit språk og kildebruk
Selve språket flyter greit. Noen setninger kan så absolutt ha en rytme i seg – her et eksempel om Gwen Stefani: «The video – featuring a red-lipped, platinum-coiffed Gwen in a mid-riff-baring tank top with a bindi on her forehead – was tailor-made for MTV» (s. 37). Språket hopper og spretter. Men stort sett går det i et ganske standard journalistspråk kjent fra feature- og magasinjournalistikk.
Tonen tillater seg noen ganger å være kommenterende, det vil si at forfatteren feller verdidommer over sanger og albumer og rangerer dem opp mot hverandre. Andre ganger blir han mer refererende, «først ga de ut det og så ga de ut det».
Kildebruken utgjøres i hovedsak av intervjuobjekter. Utvalget er godt og representativt for toppsjiktet i sjangrene. Partridge skal også ha for å ha fått en del ut av dem. Noen ganger slenges det likevel ut påstander om folk som ikke får svare. Da tenker jeg særlig på folk i plateselskapene som får sine pass påskrevet. Liten plass gis også til fans og andre kjennere av sjangrene. Dermed er det vanskelig å få tak på hva ska-musikken egentlig betød for de som hørte på. Hvordan har Partridge løst det i swingens tilfelle?
La det swinge
Utgangspunktet til denne leseren at kjennskapet til ska er høyt, men tilsvarende lavt til swing. Var swing en greie som faktisk var til stede i populærkulturen? Hvilke swing-band satte preg på 1990-tallet?
Partridge redegjør godt for dette. Swing revival-bandene som omtales er nesten de samme som fikk gode kritikker i Norge. Det dreide seg om Cherry Poppin’ Daddies, Squirrel Nut Zippers, Big Bad Voodoo Daddy, Royal Crown Revue og Brian Setzer Orchestra.
Når sjanger omtales kan det kalles både swing revival, retro-swing og neo-swing. Grenseoppgangene til jump blues, visse typer jazz, storband og rockabilly kan være flytende, både musikalsk og publikumsmessig. Bandbesetning er ganske likt i sjangrene, rollen til dans er viktig, og retro-preget er felles for dem alle.
Fantes det i Norge?
I norsk akademia mente man på 1990-tallet å registrere «renessanse ikke minst for 1950-tallet, eksempelvis med swing, rock, am-car».[1] Men en sjekk av utbredelsen i Norge, som denne leseren så seg nødt til å foreta, viser at bandene nådde utover amcar-miljøene.
Squirrel Nut Zippers ble solgt inn som «USA’s heteste jazzband» før en konsert på Gamla i Oslo våren 1998.[2] Etter dette avlyste samme band på Moldejazz i 1998, mens Big Bad Voodoo Daddy spilte på Moldejazz i 2000. Brian Setzer gjestet Norge flere ganger med ulike konstellasjoner.
I 1998 begynte også medieoppslag om millionsalg i USA å komme. Både norske medier den gang, og Partridges bok nå, forsøker å forklare hvorfor swing plutselig ble mainstream igjen.
Hvorfor swing revival?
Nærmere slutten av 90-tallet hadde folk behov for å «[swinge] bort millenniumsangsten», hevdet Dagbladet. Ungdom valgte swing som tidsfordriv fordi «folk ser seg tilbake til en enklere og mer ærefull tid for å finne sine kulturelle røtter».[3] Andre kunne si at de savnet tida da «Folk var så sofistikerte og patriotiske», «virkelig glade i landet sitt, og mannfolk var fortsatt gentlemen».[4]
Partridges bok tar opp diskusjonen om swing var et utslag av konservatisme, særlig ønske om tilbakevending til tradisjonelle kjønnsroller. At pardans hører så sterkt til sjangeren, gjorde at kvinner tok større plass i publikummet. Utøverne var dessuten litt mer skolerte og eldre enn ska-musikerne – mange av de større bandene i ska-punken kom rett ut av videregående – og litt mindre barnslige. Samtidig het altså et av de ledende bandene for Cherry Poppin’ Daddies. «Popping the cherry» – leseren kan tenke seg til hva navnet betyr.
Bandene selv hevdet å representere progressive verdier (noe jeg vil tro også er tilfellet med rockabilly-kulturen i Norge). Et par av bandene tok opp zoot suit-/pachuco-kultur og latino-historie,[5] altså historien til en minoritet i det amerikanske Vesten, som var et forstyrrende element i det «offisielle», rettlinjede bildet av 1940–50-tallets USA.
Injeksjonene av swing i media, som fikk store deler av æren for spredning av musikken, sier ikke noe entydig om hvorfor swingen kom opp igjen. Av alle ting gjaldt det filmene The Mask (1994, hvor Royal Crown Revue opptrådte) og Swingers (1996, hvor Big Bad Voodoo Daddy opptrådte – og filmen handler altså ikke om sex-swingers) samt en Gap-reklame (!).
Partridges bok tar altså opp diskusjonen, men noe tydelig svar gis ikke. Det som likevel er sikkert, er at swing-sjangeren oppsto i USA, mens ska-sjangeren gjorde det ikke. Dermed kan swingen relateres til nasjonalkultur, mens skaen representerte noe nytt. Samtidig er sjangrene beslektet, og ska-rytmene har det med å dukke opp både her og der. Et definitivt dypdykk i en kulturell periode, og en grundig utforskning av appellen i disse sjangrene, er A Hell of a Hat likevel ikke.
[1] Hodne, Bjarne (1995). Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt. Oslo: Universitetsforlaget, s. 172
[2] Dagbladet 30.1.1998
[3] Dagbladet 11.11.1998
[4] «USA-ungdom gjenoppdager swingen», NTB/Fredriksstad Blad 24.5.1998
[5] «Hey Pachuco!» av Royal Crown Revue, som tar opp de såkalte zoot suit riots i USA i 1943, og dermed er ei ganske politisk låt, har i nyere tid blitt brukt på Skal vi danse.
Haaves historier 