Øyunn Grindem Mogstad til minne

11.11.1987 – 11.4.2025

Ingen dødsfall er ønskelige, men dette er i en egen kategori av trist og meningsløst.

Øyunn Grindem var mest kjent som høydehopper, tilhørte norgeseliten i sine glansdager; tida da hun konkurrerte begynner å bli en stund siden, men hun var fortsatt altfor ung, bare 37 år, til å dø som hun gjorde av sykdom natt til fredag. Enda tristere blir det av at hun var snill, jordnær og dedikert.

Hun var gift seg med sprinteren Christian Settemsli Mogstad, en jovial og jordnær type han også, og de fikk være sammen i 20 år. Ikke minst fikk de to barn. Jeg hadde håpet at min eldste og hennes yngste sønn en dag skulle møte hverandre på friidrettsbanen. Det kan de for så vidt kanskje fortsatt, men uten Øyunn på sidelinja, og det er hjerteskjærende.

Hun ble alvorlig syk for noen år siden, men kom seg jo tilbake, blant annet var hun å se på friidrettsstevne for ei tid siden, før det ble tilbakefall av sykdommen.

Dette er forferdelig trist for alle som sitter igjen etter Øyunn. Først og fremst familien, dernest venner og videre også friidrettsmiljøet. Hun begynte jo, etter at barna ble store nok, som trener og hjelper i barndomsklubben Sandvin, og jeg kan ikke se for meg at noen kan gjøre akkurat det hun ville gjort i lokalfriidretten hvis hun fikk flere år der. Sånne mennesker lages dessverre ikke på bestilling.

Den veldrevne klubben Sandvin hører i likhet med Øyunn hjemme i Sande i Vestfold. Klubben ble en god match for hennes talent, som viste seg å være i hoppøvelsene, med høyde som utkrystalliserte seg.

At hun ble norgesmester for junior i stille høyde i 2005 var ikke det som fikk hjertet til å banke ekstra. Desto bedre var det å sette aldersrekord innendørs samme år (18 år – 1,83) og hoppe 1,84 da hun vant UM i Moss.

Situasjonen for norsk høydehopp var ganske spesiell. Det var mange som var gode, akkurat samtidig med at også jeg ble involvert i friidretten. Anne Gerd Eieland var i spissen, selv om hun aldri slo helt gjennom internasjonalt, før du hadde Stine Kufaas og Øyunn født i 1986 og 1987 – og Mia Haave og Tonje Angelsen født i 1990 – samt enda flere som var oppe og nikka rundt 1,75. Det ble litt avskalling av de nest beste pluss at Mia gikk over til tresteg. Sverige hadde imidlertid også noe tilsvarende i høyde for kvinner, og jeg fikk vel inntrykk av det var normalt å ha flere damer i et land som etter hvert var oppe og kniva rundt og over 1,90. Det er det ikke. I dag er for eksempel nivået langt lavere – ikke til forkleinelse for dem, mer for at det viser hvordan Øyunn var med på å løfte høydehoppsporten.

Øyunn opplevde både oppturer (junior-EM 2005) og nedturer (junior-VM 2006) internasjonalt før hun kom til Oslo for å studere til barnehagelærer. Hun ble med i treningsgruppa til Dan Simion, hvor hun stiftet nye langvarige vennskap. I 2009 kom gjennombruddet etter noen jobbige utendørssesonger: seks konkurranser over 1,80 og ny pers 1,85. Året etter ble det elleve konkurranser over 1,80 og nok en ny pers 1,89. I 2011 ble det endelig brudd på den magiske 1,90-grensa.

I NM ble det sølv i 2004/08/10 og bronse i 2005/07/09. (To sølv i stille høyde tok hun også med seg.) I tre av norgesmesterskapene havnet Øyunn bak Stine Kufaas på countback; 2005, 2007 og da det sto om gullet i 2010. Det var nok bittert der og da, men betyr ikke så mye i ettertid. Det som betyr mest er at mange vil huske Øyunn og at hun beriket livene til mange.