Da Dag Solstad døde nylig — den norske forfatteren jeg setter mest pris på, for øvrig — hadde Morgenbladet en vegg-til-vegg-dekning av forfatterskapet. Jeg beit meg merke i en sak om Solstads cover-designer gjennom mange år. Allerede her skurrer overskriften for mange potensielle lesere, ettersom jeg fastslår at bokcovere er en neglisjert kunst — når Morgenbladet tar det opp som et kreativt uttrykk. Men det slo meg at designet av for eksempel Professor Andersens natt som der diskuteres, kunne vært brukt på hvilket som helst bokcover, og dessuten at det lokale bibliotekets utstilling av Solstad-bøker viste fram andre coverdesign enn de som sto i avisa.
Så hva er egentlig greia med bokcovere? Vi avgrenser til Solstads domene, skjønnlitteratur.
Bokcoverne her har dessverre ofte en uklar tilknytning til resten av innholdet. I tillegg er det en uting med at bokcovere endres når bøkene kommer i nye opplag. (Det skjer også noen ganger når platelabeler lager boksutgivelser.) Man fravrister boka en viktig del av totaluttrykket. Coveret er jo åpningen av verket, ikke de første ordene. Det gir forventninger og legger føringer, åpner eller eventuelt lukker tolkningsmuligheter.
Hvorfor kneler bokcovere så til de grader sammenliknet med albumcovere?
Det letteste er å dokumentere at det er slik. Under er fire legendariske albumcovere. Kan du nevne så mye som fire legendariske bokcovere?
Maria N. Skaranger og Oliver Lovrenski har utgitt hypa bøker. Kan du nevne én bestanddel fra bok-covrene?
Zeshan Shakar har kanskje litt mer gjenkjennelige design, men øverst i Norge står formodentlig Erlend Loe. Han har vært heldig med at utgiverne tar bøkene nok på alvor til at de gir dem en form som er integrert i helheten. Om alle er like gode, kan diskuteres, men blant annet har L et vellykket cover. Denne formgivingen er boka L, enten den kommer i nye opplag eller format. Man kan sikkert tolke forsida på mange måter, men det understreker tittelen godt — bare én bokstav, det framstår som lite pompøst og brautende, byr seg fram uten å ta plass. Litt i tråd med den lite bastante skrivestilen.
Stikk motsatt; hvilke(t) av designene under er Beatles av L. Saabye C.? For en kakofoni.
Jeg vet selvsagt minst én grunn til at bokcovere står lavt i kurs. Historisk har det blitt ansett som lavkulturelt å trenge et blikkfang, det var noe som hørte kiosklitteraturen til. Høyverdig litteratur rettferdiggjøres i kraft av seg selv og trenger ikke markskrikerske lokkemidler. Jeg mener både at det argumentet er utdatert — Pink Floyd anses ikke som lavkultur (lenger) — og lite treffende fordi man må ta den visuelle stilen i betraktning. Kiosk- og serielitteraturen hadde ikke hvilke som helst cover, de hadde én spesifikk tegnestil, hvor Herbjørg Wassmo-bøker ville ha en annen, osv.
Man kan også si at bokcover på skjønnlitteratur virker reduserende. Hvis illustrasjonen til Genanse og verdighet er en paraply, legger man for mye i den konkrete scenen, det blir trivialisert til «boka med paraplyscenen» i stedet for et verk med flere fasetter. Men igjen, vil noen si det samme om et musikkalbum — at Nevermind «reduseres» til en dykkende baby, som det ikke engang er lett å forstå hva har med albumet å gjøre? Nei, Nevermind blir tvert imot rikere av at coveret gir en veldig vag idé om hva som er inni.
Sakprosaen omgår det «problemet» til en viss grad, ettersom det ikke regnes som noen ulempe å oppsummere bokas tema med et bilde av nettopp dette. Selv om det også der kan vurderes og debatteres hva som er best. (Hvordan illustrerer man for eksempel ei lærebok i samfunnsfag? Ei bok om en svært lang tidsperiode?)
Det første skrittet mot å gjøre situasjonen bedre ville i hvert fall vært at det bokcoveret ei bok har når den kommer ut, det beholdes for evig og alltid.
Haaves historier 