23 år med Pondus-bøker, hva med nr 1?

Hva er det mest folkekjære i Norge av alt som kom på 90-tallet? Det som har blitt mest utbredt og allestedsnærværende, rett og slett innvevd i populærkulturen? Jeg er villig til å trekke fram en kandidat i tegneserien Pondus. Riktignok vet jeg ikke om menn og kvinner er like glade i denne serien. Men den gir en god anledning til å le av de mer håpløse sidene ved menn, så…

Det er nå 23 år siden første Pondus-bok kom, og boka som selges akkurat nå er nummer 23, 23 meter offside. Jeg var nysgjerrig på den aller første, og hvordan den ble mottatt.

Jo, det ble en «usannsynlig suksess», skreiv Aftenposten. Haugen Bok skal ha trodd at det store antall bestillinger de kunne registrere i sine baser, var en datafeil. Bokhandelen Tronsmo hevdet at signeringskøen på 30 meter besto i 3 timer. Boka ble trykt i 10 000, deretter 5000 til, og etter fem uker var det behov for å trykke tredje opplag. Det ble 20 000, det ble 25 000, og i desember 2001 var det tid for femte opplag. Det ble vitset med at Øverli kanskje måtte slutte å tegne nå, grunnet senebetennelse etter utallige boksigneringer.

Før Pondus. Første omgang kom i 2001, var Pondus allerede stort nok til å få sitt eget blad to år tidligere — som igjen skjedde to år etter at Dagbladet ga stripene plass. I 2002 var Pondus landets nest største tegneserieblad etter Donald, og den største avistegneserien i Norge, da den karret seg hakk forbi den tilårskomne og allerede da utdaterte Hårek. Da Pondus. Andre omgang kom i 2002, gjorde forlaget tingene litt enklere og lot førsteopplaget være på 25 000.

Hva med tegneserieanmelderne? Vi kan hoppe rett til Bergensavisen som ga en blank sekser. Det var «en kremkake av en bok», het det der.

Innholdet i første bok tok leseren med på en bratt utvikling, både i tegnestil, men også i tematikk. Man så hvordan stripene endret seg med årene, fra å nesten bare handle om pub og fotball til å handle mer om Pondus som familiemann. For egen regning kan jeg da konkludere med at Pondus ble det norske The Simpsons.

Øyvind Holen kalte på sin side Frode Øverli for «en norsk Nick Hornby» i sin anmeldelse i Bergens Tidende. (Hornby var veldig i vinden rundt 2000 med opptil flere bøker på denne tida (About a Boy, High Fidelity, Fever Pitch), men har ikke holdt tempoet oppe og har blitt raskere glemt enn Pondus.) Holen var også inne på utviklinga som man så underveis i Pondus-albumet, og mente derunder at Jokke tok over som «hovedperson» — for det var mest dramatikk rundt Jokke. Typen til Marta Breen trakk fram at «Jokkes kvinnesyn er hinsides diskriminerende», men de negative sidene ved ham (og andre karakterer) hørte med for å gjøre karakterene «langt fra ufeilbarlige», «umiddelbart gjenkjennelige» og å ta «temperaturen på den norske folkesjela». Pondus. Første omgang ville «ruve i lang tid».

Som tegneseriekritiker trampet Øyvind Holen på sett og vis inn på gebetet til en annen skribent, Morten Harper, og ganske riktig — Harper anmeldte også albumet, og da i Nationen. Av de to kom bare Harper inn på tegnestilen, som han kalte en «karakteristisk og artig strek». Utviklinga underveis i albumet pekte mot Øverlis «typisk forenklede og kantete stil». (Det kan nevnes at stilen seinere har fått en betraktelig ansiktsløfting.) Selve de «viltre tegningene» appellerte til barn. Gjenkjennelsesfaktoren var det som Øverli profiterte på hos ungdom og voksne. Humortrikset til Øverli var å ikke lage humor på smale referanser, men på «fenomener — for ikke å si fordommer — som de aller fleste har et forhold til».

«Dei tidlege stripene ser til forveksling ut som ein variant av serien Grimmy, og karakterane i serien er eindimensjonale og overdrivne, eit lysår frå den stilsikre streken og dei (nesten alltid) gode poenga frå eit persongalleri me har lært oss å bli glade i, slik dagens Pondus framstår». Det skreiv Borghild Gramstad i Prosa, som like godt venta til de tre første albumene var utgitt før hun skreiv en anmeldelse — av alle tre. (Noen der ute som husker Grimmy?) Også hun understreket karakterene Pondus og Jokke sine massive fordommer: «Dei står fram som fordomsfulle og forstokka på dei fleste av livets område, men det er vel derfor me elskar dei?» Hun mente videre at Beate var en sterk karakter, en «heltinne».

Gramstads spørsmål om egenskaper var vel retorisk, men kan få et lite svar: det finnes flere tegneseriefigurer med dårlige egenskaper der ute, blant annet en som er hissig, klønete og lat, men relativt godt likt likevel: Donald Duck.

I en lengre tekst som Morten Harper skreiv i Samtiden i 2005, kom han inn på hvordan både tekst og tegninger er helt essensielle i Pondus. «Selv i en anerkjent serie som Knøttene er ofte tegningene strengt tatt unødvendige. Det er i bruken av tekst og tegning sammen, som er selve tegneseriens vesen, at Pondus virkelig har fornyet stripegenren». Jeg leste jo noen av de amerikanske inntørkede sviskene i sommer, og i de mer slette tegneseriene som finnes der ute, er det påfallende hvordan teksten og tegningene er frakoblet hverandre. Tegningene virker resirkulerte fra tidligere, med malapropos-tekster skjøvet inn. Det preger ikke Pondus, men da Harper skreiv dette i 2005, framsto humoren som noe repetitiv. Tegnestilen hadde heller ikke noe «personlig uttrykk» som undergrunnsserier hadde, selv om den var «artig».

Tilbake i 2001 hadde også magasinet Tegn en anmeldelse av Pondus. Første omgang. Matti Riesto ga «gromserien» en 4-er på en skala fra 1 til 5, med ros til humoren og karakterene, uten å ta for seg tegnestilen. Finnmark Dagblad hadde også en positiv anmeldelse, hvor lesing av albumet fordret at leseren hadde «et åpent sinn mottakelig for splitter pine galskap», selv om anmelderen også, noe kryptisk, kommenterte det «loslitte persongalleri».

25 år har nå gått siden bladet ble skapt, og Pondus fortsetter å strømme på. Serien er ikke ny lenger, den bare er der, og virker som den alltid har vært der. Frode Øverli er en av de som kan sette nordmenn og våre tilbøyeligheter på plass — en av de fremste kulturelle kommentatorene, men også forsvarerne, av det norske middelklasselivet. Samtidig som han har denne viktige rollen, vil antakelig mange ikke ikke kjenne ham igjen av utseende. Han tikker mot 60 år, og hvor lenge han vil holde på, vet jeg sannelig ikke. Det blir en merkelig dag når han går av med pensjon.

Er det så noe folkene i Pondus-sfæren ikke har fått til i løpet av disse årene? Jo, det kan vi se av en liten setning Morten Harper hadde med i sin 2002-anmeldelse av Andre omgang-boka: «Et tegnefilmprosjekt er utsatt på ubestemt tid».