«Enda en kvinnelig dirigent»

Da en av Norges første kvinnelige dirigenter ble sendt halsende rundt til avisene og ledet et kor som ikke bare skulle utstøte lyder. Og litt av hvert annet.

Jeg er i innspurten av et lokalhistorisk hefte, og bruker altfor mye tid på en pianist og dirigent som bodde noen år på Lysaker.

Ruth Lagesen het hun, og er kjent som en av Norges første kvinnelige orkester-dirigenter. Hun hadde konsertdebut som pianist i 1938, men særlig et opphold i England ga et viktig støt til å bli dirigent. (I ikke bare ett, men to oppslagsverk på nett er informasjonen feil om både konsertdebuten og dirigentdebuten.) Etter at krigen var unnagjort, ble det mulig å organisere sakene bedre, og hun bodde nå i Larvik og grunnla et kor der: Larvik Cæciliaforening. Allerede i januar 1946 skulle dette koret framføre Händels Messias i Oslo. Lagesen ble sendt på rundgang i de forskjellige avisene — for slik var det i avisredaksjonene den gangen: bank, bank, hei, hvem er du? Jeg kommer med en nyhet til dere. OK, så gøy, få høre.

«Enda en kvinnelig dirigent». Merk at det nok ikke fantes så veldig mange andre. Men muligens allerede litt mange for enkelte.

Til sammenligning: I 1948 skreiv avisene om en italiensk gutt på 9 år som sto med dirigentstokken,* men voksne kvinner var det langt vanskeligere å få fram.

Dagbladets begynte altså artikkel in medias res, med at hun stormet inn i redaksjonen. Nærmest gampet inn. Hun var «høy». Opptrinnet høres litt hengslete og slengete ut, med høy puls og kanskje et klesplagg som fikk en rift i hui og hast, veldig fysisk, nesten slapstick. Begynte å snakke i vei før hun presenterte seg. Morgenbladet la seg på en litt forsiktigere linje: «En blond ung dame Ruth Lagesen kommer innom og presenterer seg som dirigent for Larvik Cæciliaforening». Overskriften i Arbeiderbladet lød rett og slett: «Kvinnelig dirigent».

VG beit seg mer merke i småby-aspektet. «Helt fra Larvik er de kommet, de som skal oppføre det. Skulle det ikke så være grunn til å vente seg noe ganske spesielt? Det skulle det». Dette var jo Oslos eneste sjanse til å hovere i musikken; overfor alle andre europeiske hovedsteder var det jo Oslo som var så liten, så liten. By-og-småby-aspektet gikk også litt igjen i konsertanmeldelsene, men først hadde Lagesen noen innrømmelser å komme med om sitt kor:

«60 sangere, fortsetter hun, kanskje noen vil finne ut at ikke alle stemmene er så forferdelig gode. Men så er det heller ikke bare det det kommer an på. Jeg ser det slik at det først og fremst gjelder å finne mennesker med musikk i blodet, med rytmesans og det som skal til for å synge musikalsk. Et kor skal ikke bare utstøte lyder, det skal synge, ‘musisere’.»

Så fikk hovedstadens skrivende del høre disse lydene. Klaus Egge i Arbeiderbladet hadde blandet kritikk: «Det er naturligvis et kjempeløft for musikkinteresserte i en mindre by å dra til hovedstaden for å la seg høre i et så krevende verk. De kom gjennom oppgaven med æren i behold. Selv om det knakte i byggverket. […] bortsett fra de hurtige partiers sangteknikk eller mangel på sådan nådde koret mange virkningsfulle ting som det står respekt av». Kommunistiske Friheten ga stort sett bedre kritikk, men begge trakk fram at teksten kunne bli «komisk». Lagesen og hennes ensemble hadde valgt norsk tekst. «Virkningen kan bli slik at den ufrivillig kaller på smilet. Men det får sannelig teksten ta sin del av skylden for», skreiv Friheten.

Dagbladet var overveiende positiv til direksjonen, og den vigorøse og livlige tonen fra forhåndsomtalen var fortsatt med, men nå uten slapstick-undertonen: «Ruth Lagesen er korets dirigent, og hun er en usedvanlig leder og en usedvanlig musikalsk vilje. […] Med sin glød og intensitet oppnår hun ofte en mektig virkninger, tross vokale svakheter fra korets side». Aftenposten ga meget positiv kritikk, skjønt det kunne skinne gjennom at kritiker Hans Jørgen Hurum ikke hadde hatt de aller største forventningene på forhånd.

Olav Gurvin i VG hoverte litt mer over de tilreisende: «Frk. Lagesen har arbeidd godt med sitt kor. Det er meget dyktig gjort å få i stand et slikt amatørkor i en småby. […] Kormedlemmene gikk også løs på oppgaven med en sang glede som det var i en fryd å konstatere. Men, men… Händels ‘Messias’ er et kraftfullt verk, og jeg tror at både dirigent og kor hadde stått seg på en mindre krevende komposisjon». Noe av det verste var de delene av verket som var utelatt. Ifølge Gurvin var den Messias som her ble framført, blitt «temmelig lemlestet». Et godt utvalg var heller ikke gjort for å sette sammen de 18 filharmonikerne til orkesteret: «dette var meget ujevnt sammensatt, og de mindre rutinerte musikere ødela ikke så lite».

(I januar 1950 satte Lagesen opp Messias på nytt, nå i Calmeyergatens misjonshus med mye større kor: Larvik Cæciliaforening med Hamar Korforening supplert med korister fra Oslo. Blant sangsolistene var engelske Richard Lewis hentet inn, og engelsk tekst ble brukt denne gangen. Kritikken ble ganske positiv, med noe å trekke for, men: «Det var øyeblikk under konserten i går hvor en ble så betatt at en glemte det stygge lokalet», skreiv Leif Halvorsen i Dagbladet. Lagesen satte opp Messias titalls ganger, men å få noen dirigentjobb etter at hun ga seg med NRKs juniororkester i 1951 satt lenger inne, og hun tok en musikklærerstilling på Eik lærerhøyskole.)

Kilder: forhåndsomtale i Arbeiderbladet, Dagbladet, Morgenbladet, VG og Vårt Land 10.1.1946. Konsertkritikk i Aftenposten, Dagbladet, Friheten 14.1.1946, Arbeiderbladet, VG 15.1.1946

(Konsertkritikk i Aftenposten, Arbeiderbladet, Dagbladet, Morgenbladet 30.1.1950)

* Pierino Gamba var navnet. Ikke bare var han vidunderbarn i musikk, men han hadde tydeligvis evnen til å stoppe tida. Da Dagbladet omtalte ham 11.10.1946 var han 9 år. Da Dagbladet omtalte ham 8.1.1948 var han fortsatt 9 år, og hadde bare blitt 10 da Arbeiderbladet (og veldig mange andre utover året, takket være bl.a. Associated Press) omtalte ham 12.4.1948. I realiteten var han født i desember 1936. Ganske snart etter dukket Roberto Benzi opp. Han var blant annet 10 år i Morgenbladet 3.1.1950 og fylt 11 år i Dagbladet 3.2.1950. Han var født i desember 1937, og fransk, ikke italiensk som også alle de norske avisene i 1950 skreiv. Ja ja, det er lettere å holde rede på tingene med internett.

Til slutt et litt urelatert, men ikke helt urelatert utdrag fra en fiksjonsbok.