Bjørn Müller i Backstreet Girls døde på mandag, og jeg ønsker å blogge noen ord om det, uten at jeg påstår å ha noen revolusjonerende nye innsikter.

Jeg ble kjent med bandet hos fetteren min i 1999 eller 2000. Hellway to High lå på et bord, og «Monster in my Cadillac» ble spilt. En utrolig poppa sang. Sammenligna med de klassiske albumene fra 1986–1990 var det litt mer dagsaktuell musikk. Men bevares, det var mye gull å finne i de eldre tingene, som ikke hadde det samme popkaliberet, med lengre låter, soloer m.m. Bærum bibliotek hadde Coming Down Hard og Boogie Till You Bleed (samleren). Det var en god start. Det er egentlig ingen grunn til at ikke bandet skulle slå an hos rockere verden over. Hva gjelder Bjørn Müller hadde han en stemme som passet svært godt til bandet, om ikke direkte iørefallende. Renommeet gjelder først og fremst hva de har fått til som uopphørlig liveband; de har turnert lenger enn Joachim Nielsen levde.
I 2023 ble bandet innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Jeg hadde en mikroskopisk finger med i spillet, da jeg var en del av den store komiteen som stemte fram tre «inductees». Valget var selvsagt, det var som om Rockheim Hall of Fame var skapt for å ha et sted å putte Backstreet Girls. Jeg syntes flere av de nominerte kunne ha en tendens til å være mer «flinke, solide» enn «allemannseie», men ingen kan ha et forhold til norsk rock uten å kjenne Backstreet Girls. Det seineste tiåret har det også kommet et utall dokumentarer og bøker. (Og med et utall mener jeg 5–6.)
Vil Backstreet Girls gi seg nå og blant annet droppe konserten i Oslo 28. desember? Min umiddelbare innskytelse var, ja, det burde de. Men etter å ha tenkt på det litt, spilte de jo noen år uten Müller også, og så lenge Baarli er med, må vi kunne si at vi har å gjøre med det ekte Backstreet Girls. Hva med å videreføre musikken gjennom et slags Ratcats-opplegg (sideprosjekt der Baarli sang)? Det ville være i ånden til boogie till you bleed, men uansett hva Baarli bestemmer seg for med bandets framtid, kan jeg stille meg bak det.