Linnea Myhre (2021). Gi meg alle detaljene. Vega forlag. Bokanmeldelse
Linnea Myhre tar for seg underholdningshistorie fra 2000-årene. Det er bra, for det er det ikke mange som har tatt tak i ennå — selv om enkelte ting i boka fant sted for over 20 år siden. 2000-årene er «tidenes mest undervurderte tiår» ifølge Myhre, uten at boka sier noe om hvordan det er vurdert. Men det ligger jo litt i sakens natur at 2000-årene er et av tiårene det ikke er skrevet så mye underholdningshistorie om ennå, siden det er så nært at ikke alle ser på det som «historie».
Boka er ikke helt ny, men jeg visste bare at den hadde kommet som podkast — som er et medium jeg ikke konsumerer. At det var utgitt som bok, så jeg da jeg gikk med barna mine gjennom ungdomsavdelingen på biblioteket. (Noe malplassert, kanskje? Dagens ungdommer var ikke født da disse hendelsene skjedde, så vet de hvem Mira Craig er, og bryr de seg om å lese om Tone Damli sitt hus i Bærum?) Jeg ville gjerne høre alle detaljene, jeg, og satte meg ned.
Boka er inndelt i 10 tema. Noen er mer spennende enn andre, men alle kapitlene kan nok si noe om tida og medievirkeligheten på 2000-tallet. Og det er alltid noe edelt med å gå dypere inn i et emne, som Myhre har gjort her.
Men kanskje boka likevel burde vært arbeidet litt mer med. Tekstene framstår nemlig som lite redigerte etter å ha vært podkastmanus. For eksempel står det i slutten av et kapittel: «for de som har hørt helt til nå». Hva er dette for slags latskap og slapphet, spør jeg meg. Dette er ei bok — hvorfor er det ikke gjort det minimumsnivået av innsats som kreves når man overfører et manus til et annet medium?
Faktisk merker man at manuset konsekvent antar et podkastformat, som når Myhre innleder hvert kapittel med å si hva hun heter, samt at kapitlene kalles «episoder». Dette er rart i bokform. I hvert fall for meg, men kanskje har forlaget tenkt noe i retning av at Myhre har et sterkere ethos som podkast-presentatør.
Den litterære stilen er ganske variabel. Det skifter fra gode vendinger og poenger, og ja det er flere av disse, til det mer ubehjelpelige. Tro mot podkastsjangeren finner man kaskader av svada. Ting som forklares med for mange ord. Det er ikke alltid like lett å dechiffrere at Myhre tidligere skreiv romaner, en sjanger hvor man må økonomisere mer med ordene.
At språket vannes ut ved at alle og enhver kalles legender, er kanskje bare det man må vente. Men hvorfor er de det? Fordi Myhre sier det. Så leseren må godta Myhre som en absolutt autoritet, selv om noen av disse «legendene» vel knapt huskes i allmennheten. Honnør går til Myhre fordi hun husker, men det hadde ikke skadd med noen flere begrunnelser og utdypinger av sterke personligheter. Rett og slett at det skrives tilstrekkelig om disse personene til at leserne får anledning til å gjøre opp sin mening.
Nå er det neppe noen som leser boka fordi de har som mål å «lære» noe. Det er mer ei bok man skal kose seg med — få litt lett underholdning ut av. Den inneholder da også diverse artige detaljer fra nær fortid, fra Myhre som husker der vår egen hukommelse svikter. Bildene er også med på å hjelpe fortellingen fram, med sveiser og stiler som virket naturlige den gang vi var midt i det, og rare nå (men bare vent, sveisene kommer nok tilbake). Et raust antall bilder av forfatteren selv er noe vi også får. Kanskje det eneste som podkasten manglet, og som gjorde det «compelling» å utgi manusene som bok.
Linnea Myhre verken er eller prøver å være forsker, men høyner produktet med sin personlighet og karisma — og en vag idé om at hun som kjendis var «der det skjedde». (Det sistnevnte er ikke helt presist, da hun ikke ble rikskjent og frekventerte diverse kjendisfester før 2010-tallet). Myhre kaster sin glans over produktet — men dessverre har noen fått en original idé: at også tre personer fra bokkomiteen må få komme til orde.
Boka er nemlig overstrødd med margkommentarer til manus, à la en tekst under utarbeidelse i Google Docs. Her har man satset på at leseren interesserer seg for interne innspill og ditto sjargong i bokkomitéen, med litt tvilsomt litterært nivå. Håper det blir siste gang, for dette grepet er en forbrytelse mot litteraturen.
Noen kommentarer går på «hva slags bakgrunnsmusikk det må være til dette», noe som er meningsløst i en boktekst. Andre ganger formidles det at et bestemt avsnitt har vært kutta i podkasten, men kom med i boka — og hva er motivasjonen bak det? Vil de framstille boka som et B-produkt?
Verre er det at de tre medhjelperne skriver platt og uinteressant. De velter seg i klisjéspråk, og den uformelle omgangstonen de har seg imellom, føles kunstig å lese for en utenfra. Det eneste disse three stooges oppnår, er å rive ned forfatter-autoriteten når de til stadighet — og sågar med profilbilde ved hver kommentar — dukker opp som stein i skoa. At en redaksjon besluttet at dette var tingen å satse på, er helt uforståelig. Hvem var det som tenkte at bokkomitéarbeid er så spennende at hele Norge må få innblikk i «alle detaljene» (!) — til og med i ei bok som lener seg så utpreget på Myhres person, utstråling og subjektivitet?
Det aller verste er margkommentarer som «Elsker beskrivelsen av denne festen så mye. Takk». Det er rett og slett sørgelig patetisk hver gang bokkomitémedlemmene insisterer på at den og den formuleringen eller vinklingen er god, fin etc. Dette er det opp til leseren å avgjøre!
På grunn av alt dette mikkmakket, var den første halvdelen av boka en kraftanstrengelse å brøyte seg gjennom. Google Docs-stilen lugger så til de grader. Jeg ble litt mer vant til det etter hvert, uten at jeg ville gå så langt som til å si at anstrengelsene gled over i aksept. Og det at teksten skal være så trå, blir litt litt rart når boka tross alt handler om, og i seg selv skal være, lett underholdning.
Derfor: gjerne mer fra Myhre, men det er nok ikke sånn man bør gjennomføre det.
Haaves historier 