Farvel, åverk

En gang var åverk det siste ordet i det norske språk.

Ordet «åverk» er kjent for den som har sett på gamle leksikon, ja jeg sier ikke bladd i, men sett på. På ryggen av det siste bindet til flere leksikon står det nemlig åverk, da dette er siste oppslagsord i ei rekke leksika. For eksempel Kringla heimsins, Arbeidernes leksikon, Cappelens leksikon, Aschehougs konversasjonsleksikon. «All menneskelig kunnskap» har tross alt ei yttergrense, når språket rett og slett ikke strekker lenger, og språket strekker ikke lenger når vi har brukt alle bokstavene vi kan og er ferdig med alfabetet.

Åverk er også det siste ordet i Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok. Herfra siteres også hva ordet betyr:

åverk -et (foreldet) skade på fremmed eiendom [gammelnorsk áverk] åverkssak

Bokmålsordboka har med dette som et reint juridisk fagbegrep, i tillegg til en generell betydning «(ulovlig) arbeid, voldsverk».

I 1972 sto det leksikonanmeldelser i Fædrelandsvennen, og Elling Tjønneland festet seg ved at Norge hadde svært mange leksika til et lite land å være. Et New York-leksikon ville ha tre ganger så mange potensielle lesere. Og selv etter siste oppslagsord åverk var det mer å skrive om:

Hva Åverk betyr? Det vet de færreste, for det er et ord fra vårt eldste rettsspråk. Men de fleste har egentlig støtt på åverk bedrøvelig ofte. Aschehougs leksikon kan nemlig fortelle at slike åverk betyr ‘skade på fremmed fast eiendom’.

Dermed kunne siste ord vært sagt i Aschehoug’en med de nitten leksikonbind. Men både registerbind og suplementsbind er underveis. De gjør en bokhylle på sytti cm så altfor kort.

Ikke rart bokhylla ble for kort, for det er enda mer å si. I Østlands-Posten 12. oktober 1935 skreiv Bernhard Balsom en liten oversikt over «Stilistiske rariteter fra Vestfold og Buskerud». Ifølge ham var åverk et synonym til doning eller dunning, som igjen betyr et (godt) utført arbeid. Med andre ord det stikk motsatte av betydningen i Bokmålsordoka.

(Vi klarer bare nesten å hoppe over en annen av Balsoms oppslag om rariteter, nemlig uttrykket «langt borti Hotaheita». Han skriver at det stammer fra 1880-årene, en periode i norsk historie med «endel utvandring til øer i nærheten av Australia». Det er Tahiti som begrepet kommer av, og fra Sydney til Papeete er det omtrent 5 950 kilometer, omtrent det samme som fra Nesodden til Lagos i Nigeria. «Øer i nærheten av Australia», ja. Sånn, da går vi videre.)

Nettopp betydningen med godt utført arbeid står under oppslaget for åverk i Tanums store rettskrivningsordbok. Svært kortfattet lyder de to betydningene slik: «storverk; skade på fremmed fast eiendom».

Det er «storverk»-betydningen som viser seg å ligge bak denne temmelig kryptiske rapporttittelen fra 1981:

Jeg vil fremme at «åverk» i betydningen storverk er en sammentrekning av «et awesome verk».

Uansett hva det betyr: Er åverk det siste ordet i det norske språk? Sannsynligvis ikke, og det skyldes to ting. (1) Dialekter og bokmål. Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok, hvor åverk nettopp var siste ord, gjaldt bare for moderat bokmål, og generelt bokmål har også plass til flere ord fra distriktene. Bokmålsordboka av 2005 har derfor hele to oppslagsord som kommer etter åverk, nærmere bestemt åvirke og åvokster. (Tanum inkluderer enda et ord, åvint.) I Bokmålsordboka, både i papir og den oppdaterte versjonen av ordboka på nett, omtales den juridiske betydningen som foreldet, som leder oss videre til (2) Åverk kan ikke være det siste ordet i det norske språk hvis det fjernes fra språket. Og i NAOBs tilfelle har de rett og slett strøket åverk ut av ordboka. Det brukes omtrent ikke i moderne medier heller, og hvis det brukes, henvises det gjerne til den historiske «rollen» som ordet har, som også jeg har skrevet om nå.