Hva liker unge menn? Mange spør og mange graver. Jeg tror jeg ser noen tendenser. De gjelder ikke alle, men mange, og for å si et tall, hvorfor ikke 47 %?
De liker gründere. Folk som kjører sitt eget løp og skaper sin egen lykke. Blant gründerne foretrekkes de som bruker og introduserer ny teknologi. Strømmere faller i smak, folk som er gode i det de driver med; det appellerer sterkt med suksess med ting som ikke alle i samfunnet forstår, litt oppfinnsomme former for finans, trading, kryptovaluta. Investeringer man oppdager noen år før alle andre, ingenting er mer gull enn det.
For de liker penger. Penger er verdifullt i seg selv, i tillegg til at det selvsagt gir albuerom, gir tilgang til teknologiske dingser, bra biler, reiser, merkevarer og at penger slipper en fram i sosiale sammenhenger. Klær, sko og utseende skal reflektere penger og status. Utseendet skal være uangripelig, i én forstand upersonlig; samme klær, hårsveis, solbriller og utstyr som de andre i gjengen. Et annet aspekt ved det uangripelige er å være veltrent, som hardner musklene og trekkene. Trening er med andre ord svært viktig, sport er alltid interessant, og et område man kan finne helter. Skjønt det som faller i smak kan variere mellom kampsport, fotball, motorsport, skisport eller andre ting, er sportsutøverne også en slags gründere, som bygger seg opp med egeninnsats.
De liker damer, ja damer står over alt annet i viktighet, men guttene ønsker også her å kjøre sitt løp. De føler de burde kunne velge og vrake. Jenter har noe større tilbøyelighet til å justere meningene etter det folk som står dem nær mener, mens gutter er motsatt, de gjør seg opp en preferanse og søker bekreftelse hos de som er enige i det. Humoren er guttenes sikkerhetsventil fra andre som skal ha en bit av deg. Humoren skal være åpenbar, men samtidig litt hemmelig, med innforståtte koder, igjen noe ikke alle i mainstreamen forstår. Humoren skal virke litt tilfeldig og kakofonisk, men bugne av gjentakelser, et bra virkemiddel på linje med hyperbol og ironi. Hva den unge mannen egentlig mente, skal ikke være så lett å forstå, for en klar mening blir lettere å angripe.
Det er utallige unntak fra generaliseringene overfor, men beskrivelsene gjelder i hvert fall for mange nok til at 47 % av spurte i en norsk undersøkelse ville stemt Trump. Jeg synes ikke det er overraskende i det hele tatt, og tror altså det tallet har blitt slik fordi Trump «ticker av» på flere av kjennetegnene ovenfor, og Harris egentlig ikke på noen. Hun har jobbet seg opp, men verken gjennom sport, teknologi eller penger, og da finner mange gutter det ikke interessant. Hun har i stedet fulgt veien samfunnet mener man «skal» følge, gjennom utdanning og engasjement, rett og slett en elevrådsleder i større format. Det virker kanskje mer entydig hva hun står for, mens Trump er en figur med stadige krumspring som «leverer», leverer «innhold» til kakofoniske memer og dulgt humor. (Også norske medier badet, på en monoman og usunn måte, i «innholdet» i hans presidentperiode. Podkaster som «Trump mot verden» var triste å bivåne, da de bare bekreftet Trumps virkelighetssyn, nemlig at universet dreier seg rundt ham.)
Jeg ser nok ikke på meg selv som en av guttene beskrevet ovenfor, og er følgelig verken fan av Trump, Musk, Tate, McGregor, Cena, Rogan, Pewdiepie, Mr. Beast, Paul, Paul, en eneste rapper som debuterte etter 2000 eller noen av verdens meste kjente idrettsutøvere. (Ikke at det skal dras direkte sammenligninger mellom disse heller…) Mens det skal godt gjøres å finne en gutt født mellom 2000 og 2015, tror jeg, som aldri har likt noen av de nevnte. Mange av disse igjen finner altså veien til «ledende menn» i politikken. Valgpreferansene i dette tilfellet går mer på personlighet enn på politikk, da jeg også tror at det er en subkultur av en brøkdel i Norge som setter seg inn i hvilke konkrete politiske tiltak som hver av kandidatene vil gjennomføre.
Jeg forstår refleksen som går i retning av å velge det «samfunnet sier man ikke skal» velge, da det kan virke ganske påtrengende og til tider smalt hva unge mennesker «bør» gjøre, og personer som Musk får det til å virke som hans vei til toppen er mye diggere enn de som vandrer de «riktige » stiene gjennom demokratiet, akademia osv. Paradokset ligger selvfølgelig i at Tate-segmentet pålegger seg selv en ganske smal vei med mange andre regler (macho-normer) som de må følge, i protest mot at de ikke vil høre på skole, rådgivere osv. Et annet paradoks er at de sterke mennene som later som de står over demokratiet, bruker demokratiet til å vinne, før de eventuelt klarer å faktisk sette seg over det og angripe det.
Og ellers? Valget i USA avgjøres av hvem som mobiliserer de som vurderer å ikke stemme. Hilsen enda en blant Norges horder av USA-eksperter…
Haaves historier 