Et besøk på Ginza

Jeg tenkte jeg skulle bli litt klokere på musikk på postordre, og tok derfor en tur til Ginza.

Tar du av fra den halvstore byen Uddevalla, og kjører forbi de litt mindre Vänersborg og Trollhättan, tar du av nok en gang i det mindre tettstedet Grästorp, passerer det enda mindre tettstedet Nossebro eller det enda mindre Essunga (avhengig av hvilken vei du kjører) og kommer til det minste stedet, Fåglum.

Og da kommer du også til Ginza. Et postordreselskap som har lager og utsalg på det lille tettstedet, og som sendte ut kultur i det vide og brede for 30–40 år siden. Før og etter det også, men høydepunktet var i disse årene.

Aller først tar man jo inn landskapet. I likhet med Nossebro ligger stedet ved Nossan, som slanger seg sakte gjennom landskapet, med bro midt i «sentrum». En gammeldags vindmølle og et melkespann i gigantstørrelse er andre ting som preger Fåglum.

Hasse Haraldsson som grunnla Ginza i 1968, er fortsatt sjef i 2024, og har i nyere tid brukt noe av profitten på å utvide, om ikke forskjønne, sitt kjære tettsted med enkle hus til leie. Selskapet er ikke hva det var i 1968, ei heller hva det var på 80- og 90-tallet. Den gang var det langt mer profitabelt, men omsetninga er fortsatt nisifret.

Utsalget ligger i et hjørne av lagerbygningen, og har mye til felles med litt-av-hvert-butikker. Men alt her er nytt, ingenting brukt. Det selges mer eller mindre vintage pynt og mer eller mindre tilfeldige gjenstander — «roliga prylar», som det heter på svensk — samt brettspill. I etasjen over er det musikk og film i gamle og nye formater, vinyl-kasser og annet som hører til. Musikalsk er det en viss overvekt av hardrock og power metal.

Et hjørne er dedikert til den sagnomsuste Ginza-katalogen. Man kan visst merke av ting i katalogen som kan hentes med en gang såfremt de har det på det lokale lageret. Man kan lete på datamaskiner, men det er det samme som å sitte med ginza.se hjemme. Jeg bestilte ingenting fra katalogen, da jeg kom bare en time før stengetid.

Katalogen eksisterer altså fortsatt, og kan kan visstnok abonnere på den. Den er mer visuell enn katalogene var på 80- og 90-tallet. Nummer 4/24 har mange coverbilder — av utgivelsene som er sortert etter pris, altså de som det er vanskeligst å bli kvitt. Katalog 5/24 har bare coverbilder.

Kvaliteten på musikken som tilbys er varierende. Samlingen innenfor f.eks. reggae er litt kitsch-preget, og det er ikke akkurat her man oppdager spennende artister. Rock er de bedre på; alle som har gammel Exhorder på lager får et skulderklapp eller to.

Katalogen (den ikke-visuelle nr. 4/24) inneholder endel varer som ikke stilles ut i butikken, blant annet to sider med filmer som deles inn i kategoriene «lesbian», «straight» og «gladporr». Flere av sistnevnte er «ej textad», opplyses det. Bøkene i katalogen går under kategorien «lettere litteratur», det billigste var et tegneseriealbum til kr 5,-. Men per medfølgende artikkel blir prisen på denne Hello Kitty kvadruppelboksen enda lavere.

En seksjon er for godteri, som man også kan kjøpe i kassevis, omtrent som de som leveres til butikkenes smågodthyller. Elektronikk er det noe av, samt sesongvarer: I sommer kunne man kjøpe både fotballmål og en bitteliten plattform for fotmassasje.

Et mål med turen var også å forstå litt mer om musikkonsum på 90-tallet, og derfor spurte jeg «vakthavende» om Ginza hadde noen av sine gamle kataloger tilgjengelig. Det hadde de dessverre ikke. De lå nok et eller annet sted, mente driveren, men hvor? Fågl(um)arna vet.