På loppemarkeder tar jeg gjerne med meg rare og kuriøse hobbybøker. Jeg har en liten samling, men her står det om en hobbybok jeg ikke har — og for så vidt en hobby jeg aldri har hørt om.
Innstøpning i plast.
Det er noe man ikke ser i alle hjem. Men de gjorde det i Breaking Bad, så…
Dette gikk altså ut på å lage klare blokker av plast for å preservere og vise fram gjenstander, som heller ikke skulle kunne fikles med. De skulle være innkapslet — «for alle tider».
Jeg har vanskelig for å se for meg at plaststøping hjemme var noe som tok av, selv om det også er en slags forløper for 3D-printing. Jeg koser meg likevel med indre bilder av en mann, for det var vel helst det, komme til kona på mandag: «Se hva jeg har støpt inn i plast i dag!» Tirsdag: «Se, i dag er det dette jeg har støpt inn i plast!» Onsdag: «Du vil ikke tro hva jeg støpte i plast i dag!» Og så videre.
Det kunne også være en practical joke som går et par skritt lenger enn å pakke inn kontoret i sølvpapir, for eksempel å støpe inn en gjenstand man irriterer seg over at noen hjemme eller på jobben bruker for mye. Hva med å støpe inn barnas tamagotchi eller furby, hvis vi bevegde oss 30 år fram i tid fra avisklippet?
I motsetning til treskjæring og garngreier kan det ikke sies å være noe tradisjonelt over denne hobbyen. I stedet redegjøres det for at sysselen tilhører en vidunderlig ny æra, plast-alderen, og i tråd med dette har bokomtalen med en blomstrende passasje om å sette seg inn i «kunststoffenes hemmelighetsfulle verden». Ja, det er også snakk om å «sette større pris på de kunststoffene vi daglig omgås med». Setter du stor nok pris på de kunststoffene vi daglig omgås med?
Haaves historier 