I 1993 stilte Sogndals fotballag opp og vasket fabrikken til den lokale hjørnesteinsbedriften Lerum, 5000 kvadratmeter. For Jostein Flo var dugnadsjobben intet mindre enn oppladning til VM-kvalifiseringskamp for Norge.
Her kan jeg by på en oppfølger, som er at klubben i 1997 sendte A-laget en tur på Tusenfryd.
Jeg prøver å se for meg hvordan turen i fornøyelsespark kan ha vært. Noen runder med whack-a-mole og i luftgeværbodene? Fotballspillere har ofte et konkurranseinstikt som for enkelte tar helt overhånd. Hva med karuseller? Fantasien min maler fram spillere som elger i buskene etter å ha kjørt Blekkulf. Selv om realiteten kanskje er litt mindre dramatisk. Jeg kontaktet en av spillerne, som imidlertid sier han ikke var med på Tusenfryd. Laget ble for så vidt ikke «sendt» på Tusenfryd, det var frivillig (der forsvant teambyggings-aspektet). Han og noen andre ble invitert på golf i Fredrikstad, der laget bodde.
Lyn hadde bare vunnet en kamp før de møtte Sogndal, men da dobla hovedstadslaget til to seiere. Sogndal sto for en «kollektiv kollaps» som «resulterte i katastrofale 5-2 mot Lyn. Mot Lyn!»
Det var ikke vanskelig å finne minuset i kampen, ifølge Sogn Avis. Minuset var rett og slett Sogndal. (Plusset var fleskisane.)
Og nå var Lyn «like i røvi på SIL att». Men i neste kamp slo Sogndal den regjerende cupvinneren Tromsø hele 5–0 i cupen. Litt etterpå røk Sogndal på årets største hjemmetap med 0–7 mot Rosenborg. Det gikk litt opp og ned. Sogndal unngikk kvalik med ett poengs margin, over nettopp Tromsø.
Spilleren jeg snakket med, er Tommy Hansen, som også spinner videre på historien om Lerum-fabrikkvask og forteller om utstrakt samkvem mellom Sogndal-laget og aktører i dagligvarebransjen — også her nærmest som kampoppladning.
— At vi måtte gjøre dugnad for Lerum, det var opplagt. Jeg har delt ut diverse safttyper på et kjøpesenter i Bergen dagen før vi møtte Brann, forteller han.
— Og vi måtte pakke i handleposer for de som handlet dagligvarer på K-Senteret (eid av Sogndal-sjefen Rolf Navarsete; i dag Meny). Slik som man gjør en del steder i USA. Men da er det jobb til ræva betaling. For oss var det dugnad. Denne var litt flau, men det gikk fort over. Det fine med å representere Sogndal var nettopp dette, du ble en del av bygda. Du måtte snakke med bygdefolket. Det å lure seg unna passet seg ikke.
Hansen forteller også at Sogndal som en av de siste kommunene i landet hadde ølmonopol, en egen butikk som hadde enerett på øl. — De hadde mye bedre utvalg enn de fleste dagligvarebutikkene på den tiden. Overskuddet gikk til frivillige lag og organisasjoner i kommunen. Det artige er at på bæreposene fra Øl-utsalget, var det et lagbilde av oss på Sogndal.
Haaves historier 