Friidretten leverer igjen. OL-gull til Markus Rooth. Nå begynner de andre sommeridrettene å stilles i forlegenhet hva gjelder prestasjoner det siste tiåret. Kanskje innser flere og flere i Norge så smått at denne individuelle sommeridretten er den best skikkede til å gi oss magiske kollektive minner, og tro meg, friidretten kan gi den samme mestringsgleden til alle enkeltpersoner som driver med det.
Det som mangler nå er at friidrett er en nasjonalsport i Norge. En idrett (det er jo for så vidt en samling av flere idretter) som alle har et forhold til, som alle har prøvd en eller annen gang, hvor alle kan de viktigste reglene.
Jeg pleier å fortelle en anekdote fra tribunen på Bislett Games rundt 2008, hvor det var en dame som satt bak meg som utbrøt: «å ja, så de løper på en rund bane?». Jeg vil tro at kunnskapen har økt i befolkningen etter et tiår hvor Norge har tapetsert vegger med mesterskapsmedaljer, men noe dypere kunnskaper om teknikker og regler er fortsatt noget esoterisk.
Rundt 2005 sa «alle» at friidretten først ville vokse hvis en del faktorer var på plass: Vi må ha stjerner. Vi må være framme i media. Vi må ha anlegg, spesielt innendørshaller (som vi den gang hadde 0 av). Alt det har vi nå.
Friidretten er unik av flere grunner. En stor åpen stadion hvor det stadig vekk skjer noe som tilskuerne kan følge med på, på løpebanen eller i de tekniske områdene. En dame løper forbi mens en mann hopper høyde. En dame hopper lengde mens en mann løper hinder. I hvor mange idretter ser man det. På et vanlig norsk stevne er det også blanding av alle aldre på samme måte. Alle kroppstyper finner noe for seg, fra langdistanse til høydehopp og kulestøt. Ellers kan man like godt drive med ti ting på en gang — altså mangekampen.
Samtidig er mange friidrettsøvelser vanskelige, lite tilgjengelige og lite intuitive. At Andreas Thorkildsen ikke bare vant ett, men to OL-gull i spydkast ga ikke noe mer rekruttering. Det kom knapt én ny spydkaster ut av det; om noe ble Norge dårligere i spyd etter den epoken. Grunnen er jo at spyd er en vanskelig og uvanlig idrett, og 99,5 % av barn som vokser opp i Norge har aldri tatt i et spyd. Farlig kan det også være, spyd er ikke noe man surrer rundt med eller tar med i piknikkurven i Frognerparken. Samtidig er spydkast en av de mest ur-menneskelige bevegelsestypene som finnes, det er beskrevet på hulemalerier og vikingene konkurrerte i det. På norske tettsteder der det finnes en god trener i en gitt friidrettsøvelse, siger det også inn utøvere til disse øvelsene, som har det gøy, bedrer folkehelsa og skaffer seg selv og sine fans gode minner.
Men tilskuere «utenfra» er fortsatt forbeholdt de aller største stevnene. «Vanlige» tilskuere, utenom andre involverte i idretten, er det fortsatt ikke noen særlig kultur for — og «supporterkultur» er det i hvert fall ikke. Hvorfor ikke ta med barna på et random friidrettsstevne. Selv om man ikke kjenner noen deltakere, blir man fort kjent med dem og med hva som er greia med friidrett.
Haaves historier 