Tidligere i år leste jeg dekning av to landskamper i fotball, og falt i noen tanker om hvor dårlig dekningen var. Dette er ikke noe presserende samfunnsproblem, så det var ikke nødvendig å reagere med en gang, men etter å ha tenkt litt har jeg falt ned på følgende: I motsetning til tidligere er dekningen helt fri for ambisjoner, nettavisene er komfortable med å trykke ræl.
I 2024 skal man kanskje være glade for at landskamper får dekning i det hele tatt. Dagbladet gadd i hvert fall ikke skrive om hjemmekampen Norge — Brasil i oktober 2022. Men hvis man uansett bare har tenkt å trykke billig, overflatisk og intetsigende synsing, kanskje det er like greit å ikke skrive noe.
Først skal Dagbladet-børsen fra Norge — Tsjekkia få synke inn:

Her er Dagbladet-børsen fra Norge — Slovakia:

Denne «journalistikken» minner meg om vintertreningsøktene med Stabæk gutter 13. En dag spurte trenerne hvordan vi syntes treningene var. «Bra», ble det sagt. «Er det noen som har noe mer enn enstavelsesord», spurte trenerne. G13-spillerne var ikke verbale nok, reflekterte nok eller hadde nok teoretiske fotballkunnskaper til å svare utfyllende. Men kanskje journalister burde ha det?
Jeg støtter terningkast — eller 1–10-karakterer som i dette tilfellet — i de fleste sammenhenger. Men da bør man også ha en begrunnelse. På internett finnes det en skokk av personer som lager begrunnede analyser, hvor det vurderes ut ifra gitte standarder og historikk på feltet, og gjør det helt eller tilnærmet gratis. Gleden av å bli lest er det som motiverer dem. Et eksempel er musikkanmelderne på Metal Archives. De får være i loopen i en gitt subkultur, får kanskje status hos noen, får gitt uttrykk for følelser som glede og fortvilelse og kan spre disse, får katalogisert sitt eget kulturkonsum og kan også interagere med musikerne de anmelder.
Det som Dagbladet er sitert på ovenfor, er ikke begrunnelser. Det kan knapt kalles «karakteristikker». Først kan vi se på Fredrik Bjørkan. Han fikk 5/10 begge gangene — en relativt dårlig karakter — første gang med begrunnelsen «klarte seg stort sett greit» . Andre gang med begrunnelsen «god i forkant av scoringen». Én enkelt situasjon. Fotball har selvfølgelig få mål slik at enkeltsituasjoner ofte blir avgjørende, men dette sier oss egentlig ingenting om Bjørkan som spiller, hans styrker og svakheter. Det sier også lite om hva som skjedde før målet, for hva betyr «god i forkant»? Det er mange måter å være god på for en back: gjenvinning av ballen, plassering som hindrer et spill for motstanderen, nøkkelpasning eller god bevegelse som frigjør rom.
Enda verre er Dagbladets skriverier av de som får dårlig karakter. 3 av 10 er nærmest skrekkelig, det tilsvarer svak toer i terningkast eller skolesystemets karakterskala.
Ajer «klarte seg bra» og hadde en «god kveld lenge» i de to kampene, som likevel ble til to 3-ere på grunn av to enkeltsituasjoner. De positive karakteristikkene gir ikke mening, og de negative karakteristikkene sier lite om evnene til fotballspillerne. Hva er det de egentlig står for, hva er forsvarernes rolle i sin lagdel og ovenfor hverandre? Det ble gjort feil, som selvfølgelig bør ha innvirkning (feil kan også spre usikkerhet i laget og få hele laget til å prestere dårligere). I Norge — Slovakia brente Haaland et straffespark, slik at det burde stått 2–1. Slik sett var det like gjerne han som «ødela» kampen.
Dagbladet velger seg et narrativ om Norge, som er at Norge spiller bra helt til forsvarsspillerne dummer seg ut og ødelegger. Dette er veldig overflatisk — selvfølgelig er det en del av bildet, men en fotballkamp i 90 minutter.
Alle som foregir seg å si noe om en landskamp utenfor egen sofa eller pubstol, og attpåtil får penger for å si det, må ha mer å fare med. Dagbladets eneste ambisjon var derimot å få måkt ut noe ræl så fort som mulig, og ikke gidde å lage overskrift på mer enn fem bokstaver. Kanskje svadaen skaper «engasjement», men dette er å skyve ansvaret for å lage journalistikk over på leserne — ettersom leserne eventuelt er de som må komme med faktiske analyser av forholdene — i kommentarfelt eller sosiale medier. I beste fall spesialistmedier.
Akkurat Dagbladet hadde helt andre ambisjoner tidligere. I 1998, da herrelandslaget var på toppen ferdighetsmessig, forsøkte avisa å henge med i form av den detaljerte «DOMP-modellen». En skulle ikke lenger synse seg fram til børskarakterer. Spillerne ble vurdert ut ifra det som faktisk teller i en fotballkamp: involveringer i spillet. Modellen var lånt fra landslagstrener Egil Olsen sjøl; han var relativt tidlig ute med seriøs analyse og rubriserte ganske enkelt involverginer i defensive pluss, defensive minus, offensive pluss og offensive minus. (Firefeltsskjema; skulle tro han var statsviter.)

Ser vi på Håvard Flo fikk han karakteren 8. I stedet for «god» står det «Tok ansvar […] vant i lufta, initiativrik langs bakken, og sterk nok i kroppen». Dette er fire karakteristikker som går på taktikk, teknikk og fysikk og angår Flos ansvarsområde i laget. Han skulle ha en ansvarsrolle og dermed spre selvtillit i laget, bryte ned selvtilliten til motstanderne og tilrettelegge for medspillere gjennom å vinne dueller (som de fleste Flo-ene). Noe han altså lyktes godt med. Han hadde heller ingen minus-involveringer, ser man.

Under selve børsen, på den tettpakkede avissida, sto det også flere statistikker fra kampen, inkludert fagbegreper som «målsjanser etter breakdown» som ingen hadde noen forståelse for før Drillo-epoken brakte dem ut i offentligheten, samt en lang forklaring av hva DOMP-modellen var. I den teksten tok også de sju produsentene forbehold om at de kunne ta feil! Da høster man rett og slett ambisjoner fra det akademiske nivået (panelet var også en blanding av journalister og akademikere, som i norsk sammenheng ville si Drillo-elever fra NIH). Dagbladets enslige karaktersetter som skriver svada i 2024 har ikke akkurat lagt ved noen slik disclaimer.
Tilbake i 1998 fikk Øivind Monn-Iversen fortsatt lov til å dekke disse kampene tabloidjournalistikk, som uka etter da Norge slo Saudi Arabia 6–0 og Dagbladet slo opp: «Bare innrøm det, Drillo: Norge kan vinne VM». Dette må karakteriseres som tull, men kom altså i tillegg til de seriøse skriveriene.
Problem: den nevnte modellen koster penger. Hele sju personer bidro til børsen etter Norge — Mexico. Dagbladet vil bare produsere slikt stoff hvis de tror de tjener inn pengene igjen ved at folk leser stoffet. Tidligere betød dette å kjøpe avisa, at akkurat Dagbladet ble valgt framfor andre i stativet, «for der har de best dekning». Nå kan man lese børsene i både VG og Dagbladet på 3 minutter til sammen, for så å ha glemt det 3 minutter etter der igjen.
Useriøse børskarakterer var det også nok av i gamle dager. Alt var ikke bedre før. Det er heller ikke gitt at modellen som Dagbladet brukte i 1998, er den beste. Poenget er ambisjonene som ligger bak. Dagbladet hadde faktisk lyst til å lage et journalistisk produkt som skulle skaffe dem lesere fordi de var objektivt sett bedre enn konkurrentene. Redaksjonen ønsket den gang at ingen kunne være bedre enn dem i noe. Jeg kan ikke få meg til å tro at Dagbladet i dag synes at børsen de publiserte etter Tsjekkia og Slovakia er den objektivt sett beste journalistikken. Det er bare en form de tilfeldigvis har valgt fordi det var akkurat så mye tid, krefter og penger de gadd å bruke på å skrive en slik sak (og lage overskrift på fem bokstaver), sett i forhold til utbyttet avisa tror de fikk av det. Ambisjonen er på nullpunktet.
Det paradoksale er at mens journalistikken synker til bunns, gjøres det mer analyse enn noensinne. Nå er fotballanalyse til internt bruk en milliardindustri, samtidig som diverse aktører publiserer analyser for allmennheten (Sofascore, Opta).
Sofascore er ikke journalistikk, fordi de mangler vinkling, bryter ikke nødvendigvis tallene ned i allment språk, og — tidvis sentralt for norsk presse — de blander ikke inn nasjonalistiske og sentimentale hensyn. En spiller på Norge vil med andre ord ikke trekkes en ekstra karakter fordi de fikk Norge til å ikke vinne.
Det jeg har skrevet om fotball, gjelder vel for alle journalistikkområder. Et land og en offentlighet trenger noen medier som skriver forståelig, men seriøst om emner som kan oppta folk. Det er negativt hvis man ikke engang har en ambisjon om å klare det.
