The Chakras gjorde comeback på lørdag etter fire år, og holdt et skyhøyt nivå.
Vi snakker trad ska som ble framført på Herr Nilsen i helga. Du veit fra de første 5 sekundene om et band spiller bra eller ikke, og her innfridde sjuerbanden. Jeg registrerte en eneste scudd gjennom det 35-40 minutter lange showet, uten at musikken på noe tidspunkt ble klinisk. (Noe moderne ska-band kan bli, spesielt de som kaller seg noe med «Orchestra».) Syngende trommeslager og underholdende orgelspiller var andre krydderelementer.
Wild Man Riddim spilte etterpå. Takket være at de sistnevnte bare hadde to blåsere, hadde lydbildet til The Chakras en liten edge denne kvelden.
Begge bandene spiller ska og rocksteady som blander inn ulike elementer som ønsker å bringe sjangeren inn i det 21. århundre. Det er en mer global ska de forfekter, men de er også mindre hook-baserte enn klassikere som Skatalites’ «Christine Keeler», Baba Brooks’ «Catch a Fire» og Tommy McCook and the Supersonics’ «Dynamite».
Ska har aldri stått sterkere i Norge. Forrige uke spilte The Phantoms, noe de gjør igjen om både én og to uker, og MT Hammed har det også blitt blåst liv i. Av den grunn er det likevel ikke nødvendigvis så mange enkeltpersoner som deltar; i Wild Man Riddim var to også med i The Chakras, mens fire eller fem fra WMR spiller i The Phantoms, etc.
Dessverre er ska upopulært i yngre generasjoner. I så måte er Herr Nilsen et passende lokale, med klientell over 45–50 år for det meste. Lokalet er mer for å møte stamgjester til musikk, enn å fortape seg i musikken. Det er L-formet (speilvendt) og det er ikke mange steder man kan stå uten at man sperrer for de som sitter. Men i det minste prata de ikke oppå musikken denne gangen, slik jeg har opplevd før.
Haaves historier 