Nei, det er verken kommunist-poesi eller kjendis-føleri, men det første og eneste albumet til Geniale Griser. Skiva hadde release på Gamla 19. mars 2004 og sin egentlige, åndelige, release på Musikkflekken 20. mars.
Geniale Griser var et rockeband, punkband i heldige stunder, med fire grep og tekster på norsk. Samtidig hadde de to ting som skilte dem fra andre band. Egentlig tre, hvor den tredje er dedikasjon og vilje til å spille for ungdommen (!) i Bærum og andre steder, men to ting som gjelder selve musikken:
Ilker er den beste mannlige frontfiguren i Norge gjennom tidene. I hvert fall blir Jokke, Prepple, Hank og Biff Malibu til sammenlikning som de som fylte nedre halvdel av resultatlista i Talentiaden på barneskolen.
Ja, flere låter er skrevet ganske likt og de fleste riffene er ganske basic. Det er her synthen kom inn, spilt av en som het Erik. Hadde jeg ikke vært vant med å se Geniale Griser live, hadde jeg sikkert syntes det var rart med den i lydbildet, men bandet snudde det uvanlige til en styrke, og det er så morsomt spilt. Å oppleve synthen live var også noe jeg er glad jeg fikk med meg — der han sto med synthen i skulderreim, konfirmant-utseende, briller og McDonalds-uniform (!)
Rytmeseksjonen i bandet var de viktigste låtskriverne sammen med Ilker.
Hør gjerne på Til ungdommen, og les mine lange intervju med folk fra bandet i boka Norske album. Volum 1.
Haaves historier 