«For å være ærlig er jeg noe i villrede om hvordan jeg skal anmelde denne platen. Beckman indikerer på sett og vis selv hvordan han forventer å bli mottatt hos det norske folk, ved bl.a. tittelen på innspillingen og også ved å døpe plateselskapet til Dritt Records».
Det skreiv Jazznytt i sin anmeldelse av Helt på trynet, en norsk CD fra 1993.
Og det var ikke hvilken som helst slags skive. Instrumentene på skiva var el-bass, ståbass og «egenbygd Beckman-bass». Med samme «besetning» (og trommemaskin) ble det også spillejobber for artisten, blant annet på Cosmopolite høsten 1992.
Bak artistnavnet Beckman skjulte bare én person seg, Sjur Beckman. Han var seg selv 110 %, men lurte også noen:
«Beckstrøm som til daglig spiller bass i deLillos, har endelig begått den optimale egotripp: Han har gitt ut en bass-solo-CD. Til tross for ambisjonene har Beckstrøm døpt plata ‘Helt på trynet’, og gir den ut på Dritt records — hans eget plateselskap». (Stavanger Aftenblad 17.9.1993) Godt gjort!
1993 var i og for seg ingen dårlig tid å slippe «rar musikk». Reint verbalt er det for eksempel kort vei fra Beckman til Beck, en annen kar som albumdebuterte samme år, i 1993. Musikken til Beck var alt mulig. Postmoderne. Der slutter likhetene ettertrykkelig. Beck ble verdenskjent for singelen «Loser», som kom på albumet Mellow Gold i 1994, bare var ett av tre album han slapp det året.
I dag sliter nyutgitt musikk gjerne med å få oppmerksomhet — noe oppmerksomhet som helst. Ikke den gangen. Katalognummer 1 fra Dritt Records ble anmeldt både i Dagbladet, VG og flere musikkblader.
VG (29.9.93) ved Børre Haugstad, seinere kjent som vinylkjenner, ga terningkast 3 til Helt på trynet og roste deler av produktet. Det ble riktignok for drøyt med bare bass gjennom hele skiva. «Men her er godbiter innimellom. Både Sjur Beckmans bassversjon av to Bach-suiter og hans versjon av ‘Kjerringa med staven’ er overraskende og spennende lytting».
Anders Grønneberg i Dagbladet (15.9.93) var mer forbeholden. «Helt på trynet (Dritt Records) er i mine ører helt på jordet, men så skjønner jeg meg heller ikke på samtidsmusikk».
Noen som definitivt kjente samtidsmusikken generelt sett, var nevnte Jazznytt. Her lød vurderinga: «Skal man gå løs på noe så dristig som å gi ut 73 minutter og 6 sekunder med solo-bass-spill, bør man nok enten være en virtuos, eller være nyskapende på området. Såvidt jeg kan forstå oppfyller Beckman ingen av disse kriteriene. Heller ikke later han til å være noen glitrende tolker av gamle J.S. Bach, som han også går løs på inn i mellom egne komposisjoner, norske folketoner og standardlåter. Hvem som er tenkt som kjøpere av dette produktet, er jeg i tvil om. Det hele later til å være en slags harmolodisk provokasjon, men hvis dette er målet, synes jeg ikke han er morsom nok». (Jazznytt 1/1994)
Mode Steinkjer i Puls trakk fram sangtitler som «Livet er en fyllefest med meg sjøl som eneste gjest», «En drink og en ronk», «20 Hz mot EF» og «Pause til barna». «Dette burde si det meste, og det beste jeg kan si er at den sikkert vil få samme kultstatus som Arve (Arvid, forf.anm.) Slettas ‘Statement’. Helt på trynet».
Et helt år etter at CD-en kom, kom dessuten en lengre anmeldelse skrevet av Ivar Orvedal i Klassens helt egen kamp. Anmeldelsen sto to dager før EU-avstemningen, og det spilte kanskje en rolle i den sammenhengen at Beckman hadde med en sang mot EF, som EU riktignok ikke het lenger. «Bassisten Sjur Beckman sin musikk gøymer seg bak ein unødvendig banal litterær og visuell stil», skreiv Orvedal om albumtittel, cover og sangtitler. Orvedal så for seg at musikken skulle overraske positivt når det blant annet viste seg at Bach åpenbarte seg under den parodiske overflaten. Anmelderen mente likevel at det ikke holdt helt inn. I sin omgang med klassisk musikk «er Beckman så opptatt av å vise seg fram, at det som skulle vere ei oppvisning av flott teknikk, istaden blir ei overskriding av det høge tekniske nivået Beckman tross alt beherskar».
«På platas ellevte spor tar musikken ein ny dreining. Nå begynnar Beckman å spele på det han ‘ikkje kan’, han begynnar å leite i den uoppdaga musikkverda. Dermed er vi inni ei heilt annan interessant atmosfære av overstyrt gitarlyd og frustrert bråk. Når vi neste gang greier å skilje tonane frå kvarandre, på platas lengste spor, 20 HZ mot EF, er det ein avklara og personleg musikar vi høyrer. Endeles har Beckman gløymd omgivelsane, og kan nå konsentrere seg om å skape klang som løftar seg av eiga hjelp. Denne låten indikerar at bassmann Beckman likevel har noe å fare med». (Klassekampen 26.11.94 — skrevet på oppsiktsvekkende dårlig nynorsk fra Orvedals side).
Sjur Beckman, som er mangeårig leder i Groruddalen Senterparti, har sin egen hjemmeside, beckmanbass.no. Den er ekspresjonistisk og en geysir av innfall. CV-en som står der, avsluttes med følgende tre jobber: falskmyntneri, salg av hjemmebrent («Min hjemmebrent hadde vodka-kvalitet»), salg av tjuvgods.
Det er bare et tidsspørsmål før flere oppdager Helt på trynet, og diskuterer den i samme åndedrag som Arvid Sletta, men sistnevnte oppleves kanskje som mer oppriktig i sin musikk. Beckman hadde åpenbart den typen humor som på engelsk kalles tongue-in-cheek.
Haaves historier 