Norges svar på Wish

I desember 1989 sto det annonse for Seiko Pilot Watch i Bergens Tidende. Prisen, som var et tilbud, var 3 198 kroner.

I april 1990 sto det annonse for Pilot^TM Watch i VG og Dagbladet. Prisen var 98 kroner.

Ikke minst sto ei lignende annonse i postordrekatalogen Blink-kjøp. Noen steder ble produktet kalt for Navigator Watch. (Dette kommer vi tilbake til nedenfor.)

I annonsen var det mange fine ord. Blant annet «maskulint og robust, akkurat som menn som ønsker ‘action'». Men det folk la mest merke til var prisen. Det mange ikke la like godt merke til, var formuleringen «trykte visere i silketrykk, som gjør det ekstra elegant».

Med andre ord var klokka ei digitalklokke med alt det andre til pynt.

Postordresalg av elendige varer var en sport som gikk ut på å skrive best mulig om produktet, men også på en vagest mulig måte innrømme dets svakheter. For hvis produktet faktisk framtrer med sitt sanne ansikt i annonsen, ligger et ansvar på forbrukeren som velger å kjøpe dette. Dette er et tidløst tema, selv om markedet nå er flyttet over til internett.

Firmaet som solgte Pilot Watch het GFX Satellitt. Samme firma fikk mange klager både på den og på sin Innendørs parabolic dish TV-antenne. Da uttalte firmaeieren: «De som føler seg lurt, må ha lurt seg selv. Vi har for eksempel aldri markedsført antennen som satellitt-antenne. De som har oppfattet det slik, kan ikke ha lest annonseteksten skikkelig» (VG 8.5.1990).

Når det gjaldt klokka burde kanskje prisen vært nok til å plassere ansvaret hos kunden. «Les det med liten skrift i kontrakten», lyder et munnhell. Her kunne man lest det med stor skrift. Alle bør faktisk skjønne at ei klokke til 98 kroner er veldig, veldig, veldig dårlig — lenge før de kjøper den.

Angrefristloven gjaldt heller ikke ved kjøp under 200 kroner, minnet en forbrukerkonsulent i Finnmark om (Nordlys 9.5.1990).

Men så rotet firmaet det til for seg. «5 års skriftlig garanti» og «rett til å få refundert hele beløpet». Dette kan man ikke påstå uten videre, og deretter skylde på at angrefristloven ikke gjelder. Spesielt ikke når hele taktikken til firmaet er å ta kundene på at de ikke har lest annonsen nøye nok. Men da går postordrefirmaet videre til taktikk B, som går ut på at kundene ikke orker å kreve pengene tilbake, eventuelt hjulpet av litt trenering av refusjonen, gjerne som følger av «overarbeid på lageret». (Overarbeidet skulle vel ikke komme av at så mange returnerer varen…?)

Det var også andre påstander i annonsen som ikke stemte, fortalte en urmaker. Materialet var meget slett slik at uret verken var «støtsikkert og vanntett». Annonsen snakket om svømming, men klokka ville neppe tåle et vannglass engang. «Som fagmann anslår Ruud verdien av klokka til toppen 10 kroner, og han mener batteriet antageligvis er verdt mer enn resten av klokka til sammen».

At produktet var useriøst selv til postordreklokke å være, vises også av at Navigator Watch allerede var et eksisterende produkt solgt av «Ivar S. Løge, Norges postordrekonge». Løge dreiv postordreselskapet Select, og gikk til namsretten for å få GFX Satellitt til å bytte produktets navn. Løge la dessuten til at innkjøpsprisen fra Hong Kong ikke var 10 kroner som urmakeren tenkte seg, men 5 kroner. (VG 2.10.1990, Øvre Smaalenene 9.10.1990)

Razzia, fengsling og rettssak i Sverige er temaer vi ikke kan komme inn på i denne omgang. Heller ikke nye selskaper opprettet av de samme personene.