Napoleon er som kjent en ny kinofilm, og er av interesse på grunn av sin blanding av historisk innhold og kun engelsktalende skuespillere. Regissøren er Ridley Scott, og Napoleon spilles av «Commodus» sjøl, for ikke å si «Jokeren», Joaquin Phoenix.
For meg er det uunngåelig å sammenlikne med en annen Ridley Scott-film, Gladiatoren. De er historie-baserte filmer i en storslått setting med samme regissør.
For å ta Gladiatoren først kommer filmen noe inn på romersk krigføring, men den handler ikke om det. Filmen handler om makt og menneskesyn i samfunnet — hva slags samfunn det er som bruker dødsleker som underholdning, mekanismene i hvordan det er bygget opp og hvordan lederne både kan ha og miste makt gjennom dette spektakkelet. Litt kjærlighet og mer eller mindre aktiv kvinnerolle — litt mindre aktiv i Gladiatoren, etter min mening — er det også plass til.
Det sistnevnte bruker Napoleon ganske mye tid på. Den kommende keiseren har sett seg ut ei dame i Paris, som overbevises og/eller satser på å gå inn i dette ekteskapet. Det er ikke snakk om noen kjærlighet etter 2023-idealer, men en blanding av en slags tiltrekning på et plan, strategi og mangel på alternativer. Napoleon blir framstilt som litt rar på soverommet, litt stakkarslig rett og slett, men det blir relativt håpløst å bedømme en person fra 1700-tallet ut ifra dagens normer.
Filmen bruker sannsynligvis såpass mye tid på dette for å vise Napoleons psykologiske grunner for å ønske seg til topps, å danne grunnlaget for at han hadde noe å bevise. Det skal virke som at han hadde falt fullstendig gjennom etter konvensjonelle sosiale bedømmelseskriterier, og derfor ble fiksert på makt og erobring. I tråd med dette har det bestandig vært vanlig å framstille Napoleon som en liten mann, som fikk seg malt større og kraftigere enn han var, og så videre. Det er vel noen scener her hvor Napoleon trenger hjelp til å komme opp på hesten, som også hinter til dette.
Om det er sant, bakvaskelse eller en klisjé er ikke jeg den rette til å bedømme. Utover det har i hvert fall ikke filmen særlige spennende karakterer eller karakterutvikling å by på.
Men det er også én ting å forstå beveggrunnene til en enkeltperson. Hva med resten av nasjonen Frankrike?
En ting jeg savner i en film som tross alt begynner med den franske revolusjon — et gedigent opprør ut fra folkelig misnøye — er hvordan det var å leve i samfunn styrt av Napoleon. Jeg tenker i første rekke på selve Frankrike, men også de forskjellige landene som Frankrike feide over og hvor de satte opp marionettstater, som i Spania, Tyskland, Italia og Polen. Uten å slå opp på Wikipedia mens jeg skriver, er det napoleonske styret kjent for lovsystemet Code Napoleon, forsøk på å sekularisere samfunnet, og sist men ikke minst: Napoleon var den som innførte allmenn verneplikt, slik at den stående hæren vokste til 1 million menn, og hadde som biprodukt at nasjonalstaten ble innført som konsept. (Videre vokste nasjonalromantikken fram under og etter Napoleonskrigene.)
Da er vi tilbake på hæren igjen. Og det er jo en Ridley Scott-film, dette. Gladiatoren var preget både av større og mindre kampscener, som understreket viktigheten av å holde hodet kaldt og planlegge, selv under ekstremt press. Det pekte mot konseptet om rasjonell statsstyring.
Napoleon tar oss med til diverse slagmarker og nøkkelsteder. Navn, steder og årstall dukker opp som supertekst. Tanken bak superteksten synes å være å understreke: «nå kommer det noe du bør få med deg». Men steder og hendelser er springende, for å si det mildt. Plutselig er vi i Egypt, plutselig Austerlitz, før det hopper ganske fort fram til marsjen mot Moskva. Det går med ganske mange år i slengen. Jeg vil karakterisere det som helt umulig å følge sprangene for den som ikke har lest seg opp på historien på forhånd, i dette som tross alt var Napoleonskrigene, altås flere kriger med kort fred imellom. Etter tilbaketrekkingen fra Moskva kommuniserte jeg forresten til hun jeg så filmen med: «etter dette melder Sverige seg på». Det skjedde i 1813, og det med en tidligere Napoleon-marskalk, Bernadotte i ledelsen. Men slike «uvesentligheter» kunne ikke filmen ta seg tid til, så i stedet hopper vi fram nok en gang, nå til 1814 og det første eksilet.
Noe filmen derimot får fram bra, er ære og status. Spesielt talende er en scene der den britiske øverstkommanderende nekter en underordnet å plaffe Napoleon rett ned, selv om han har keiseren midt i siktet. Slikt gjorde man nemlig ikke med generaler — de skulle nedkjempes etter andre normer. Med teknikk og taktikk som i et slags rituale, et avansert sjakkspill — ikke gjennom tilfeldigheter som at Napoleon «tilfeldigvis» blottstilte seg i et skuddsikte. (Som også var grunnen til at Napoleon overhodet ikke tenkte over at han kunne blottstille seg.) Samme æreskodeks gjorde at Napoleon ble sendt i eksil i stedet for å kastes i ei grøft, ikke bare en, men to ganger. (Kontrastér dette med avsettelsen av Gaddafi.) Verre var det med vanlige menn, hvor det ble sett på som legitimt at hærførerne måkte tusener inn på slagmarka uten stort håp om å overleve. (Kvinnene fikk også gjennomgå i områdene som ble hærtatt.)
Konsekvensen av denne kodeksen ble at første verdenskrig ble ekstremt dødelig, siden man fra 1914 til 1918 moste på med millioner av menn etter samme mentalitet som i 1814 — men denne gangen med automatvåpen, landminer, etter hvert fly, stridsvogner og kjemisk krigføring. Napoleonskrigenes relevans for å forstå første verdenskrig er sterk og klar, ikke bare geostrategisk men altså også når det gjelder idealene for hvordan en krig skal utkjempes.
Et siste håp jeg hadde på forhånd, var at filmen ikke «egentlig handler om krigen i Ukraina», altså å presse noe dagsaktuelt inn i en klesdrakt fra fortida. Selv om det er vanskelig å unngå, ikke minst siden Russland tok del i Napoleonskrigene. Jeg mener Napoleon har unngått dette til en viss grad, ved at den russiske keiseren ikke framstilles som altfor «annerledes». Den russiske rojaliteten hadde mer til felles med vesteuropeere enn bøndene i sitt eget land, og i filmen er keiseren ganske riktig en potensiell alliansepartner, om enn egenrådig. Relevansen som gjør at Napoleon likevel kan ha verdi for å forstå dagens kriger, ligger snarere i noen av dødsscenene som minner om hvor hjerteskjærende og meningsløst det er å mate på med 1000, 10 000 eller 100 000 menn for å dø for et formål som de i beste fall indirekte har noe med. Krig er ikke og har aldri vært noe abstrakt, noe det er lett å glemme når man får det på avstand.
Terningkast 4.
Haaves historier 