«Kumbaya, My Lord» skulle egentlig egentlig være en fin og sterk sang, men har gått mer og mer over til å være begrep for noe naivt og latterlig. «Å synge Kumbaya» er med andre ord blitt «an emblem of childish idealism or liberal softness» eller «a metaphor for thumb-sucking cooperation», skriver Slate og NPR. Artiklene har et amerikansk perspektiv. Hvordan stiller det seg med Norge?
Forrige høst nevnte jeg sangen i et kapittel om Kelly Family til boka Innfall fra 90-tallet. I Kelly Family-universet hørte sangen hjemme. Ikke så lenge etterpå leste jeg den nyeste boka til Torbjørn Røe Isaksen, Ingen tror på nåtiden, hvor det står: «Pax Americana […] betyr at de overordnede normene, reglene og institusjonene er formet og opprettholdes av Amerikas dominans. Det gir ikke en lyserosa verden med kumbaya og lystig kappleik».
Personlig har jeg alltid hatt et inntrykk av Kumbaya som patetisk i ordets rette forstand. En ganske god melodi i og for seg, men i en søtladen innpakning med instrumenter og allsang. Dermed tenker jeg på de som oppriktig liker dette, som litt softe. (Eller dobbeltironiske, men det holder vi utenom i denne sammenhengen.)
Men så er jo «Kumbayah, My Lord» opprinnelig en hymne laget av undertrykte etterkommere av slaver. Den ble først registrert i South Carolina og Georgia (en stedsangivelse jeg først leste litt fort som South Georgia, altså øyene utenfor Antarktis), og brukt i borgerrettskamp og av flere visesangere på 60-tallet. Om sangens historie for øvrig henviser jeg til Dallas News og nevnte Slate og NPR. Jeg har heller ikke tenkt å stjele alle eksemplene de har fra amerikansk debatt om hvor dumt det er å synge kumbaya, men oppsummerer: Eksemplene går ut på at det er veldig naivt å tro at motstridende personer eller grupper kan sette seg ned og synge kumbaya og så er alt bra. Nevnes må også at den originale figuren Herman Cain er blant de som har brukt Kumbaya i denne betydningen.
Norge
Tråler man norske aviser, er bruken av Kumbaya uironisk de første tiårene og vel så det.
Kumbaya var med andre ord bestanddel i saker som «Austjord har fått eget musikkorps» — et korps som spilte på bygdas 17. mai-fest: «Dernest opptrådte de med Kumbaya for seg selv og til stor jubel for de mange frammøtte». Eller så var det saken om forestilling med kaker i regi av 7. klasse i Olderdalen: «Etterpå sang alle elevene Kumbaya my Lord og en Sang om den 3. verden». «Og her var det ikke bare en sort, – nei det var både sjokoladekake og nøttekake».
Hele veien er det snakk om uskyldig glede og fine følelser av samhold, og en blomstereng av overskrifter som den til venstre, «Glede med bongo og gitar».
Men så ble 70-tallet til 80-tallet. «Adjø solidaritet» sa Wam og Vennerød (men de sa også «Åpen framtid»), og for enkelte var ikke lenger Kumbaya røft nok i kantene.
I hovedsak gikk likevel sangen sin seiersgang en stund til. Den gruppa som i minst grad kan tillate seg å være ironisk til det de driver med, speiderne, har levendeholdt Kumbaya rundt tallrike leirbål. Melodien og teksten er lett å slenge seg med på, akkordene lette på akustisk gitar, og det er en Lord inni der for de som setter pris på det. (Sistnevnte er en liten referanse til min forrige bok om Trashcan Darlings.) Også på bedehus og i andre kristne sammenhenger har sangen levd, og de tok også sangen med seg inn i ringetone-æraen.
Men blant USAs mange kristne var det ikke få som vendte Kumbaya ryggen. Sangen og det den representerte ble for soft. Kristendommen måtte være mer på hogget.
Her i Norge plukket Dagbladet Fredag opp nettopp dét på en USA-reportasje med predikanten Ron Luce. Han var for tida opptatt av å lede en vekkelse for tenåringer som måtte «håndtere helt andre utfordringer enn tidligere generasjoner», nærmere bestemt «Apple, iPod, internett og sms». Luce holdt en litt militant retorikk, og begrunnelsen var klar: «Jeg er lei av at kristne skal sitte passive og se på. Hvis alle andre skal skrike fram budskapene sine, hvorfor skal vi sitte i en krok og synge ‘Kumbaya’?»
«Kristendommen handler ikke om å drikke lunken cola og synge ‘Kumbaya’ på lørdags kvelden», het det på et norsk vekkelsesmøte i 2013, som avisa Norge Idag dekket.
Noen kristne har altså brukt begrepet, men den nedsettende bruken av kumbaya kom definitivt fra politikkens verden. Nok en gang kan det henvises til eksemplene nevnt av Slate og NPR. Her i Norge fant jeg blant annet materiale som var oversatt rett før Irakkrigen. «Det fantes 98 opposisjonsgrupper forrige gang jeg talte. Hvis dere tror de vil styrte til palasset, holde hverandre i hendene og synge ‘Kumbaya’ (etter at Saddam er kastet ut), tror jeg dere tar feil». Det sa Anthony Zinni ifølge Morgenbladet 14.3.2003; i en oversatt tekst fra USA Today.
Asle Toje studerte antakelig amerikansk diskurs med iver, og var en som flittig jobbet for å innarbeide begrepet her til lands. Først om Afghanistan: «Det er en avgrunn mellom bistandsreklamens kumbaya og hva de faktisk har fått til» (Klassekampen 17.10.2009). Han brukte dessuten begrepet i diskusjonen som oppsto da Obama vant fredsprisen samme år, og kom tilbake til det to år etterpå: «Norsk utenrikspolitikk har i den siste tiden gjennomgått en grunnleggende omlegging. Fra idealisme til realpolitikk. Bort fra det verdensforbedrende kumbaya med fred på jord, slutt på fattigdom og jubel for alt som er internasjonalt». (DN 28.10.2011)
Motstanden mot sang-sirkel lot seg tydeligvis også overføre til arbeidsliv og skole.
Ett eksempel er Weifa. Driften av selskapet ble kritisert av den nye sjefen i selskapet, fortalte Finansavisen i 2014. Etter at han tok over, ble den tidligere familiebedriften Weifa børsnotert, og endel årsverk ble skåret vekk. Dette måtte til, «tordnet» sjefen: «Weifa var en Kardemommeby der folk satt rundt leirbålet og holdt hverandre i hendene mens de sang ‘Kumbayah'».
Innen skole vil jeg tippe at amerikanerne var foran også her. Kumbaya måtte ut, det å stille tøffere krav måtte inn. «Hvis du liker å lære ungene å stå i ring og synge ‘Kumbayah’ er det sikkert trivelig, men det er ikke den typen ferdigheter vi ønsker, sa Mike Bloomberg (DN 30.7.2010). Og i 2015 ble speidersangen trukket fram i flere norske debatter om skole. Blant annet var det en debatt i Oppegård Avis, etter at en skole byttet ut «BH» med «solhatt» i Postgirobygget-sangen «En solskinnsdag». En som engasjerte seg, skreiv: «Skal barna overbeskyttes får de begynne på Steinerskolen så kan de sitte der rundt et leirbål og synge Kumbaya».
Unge Høyre fremmet sin agenda om å stille større krav: «Da PISA-undersøkelsen kom for første gang i 2001 gikk det en kalddusj nedover ryggen på norsk venstreside. Det var altså ikke slik at kos og kumbaya var nøkkelen til en god skole». I Arbeiderpartiet ville i hvert fall ikke Jette Christensen være med i sangringen, og uttalte: «Å forsvare ytringsfrihet handler ikke om å holde hender og synge Kumbaya, men om å beskytte meninger man ikke liker».
Og etter at Rosenborg vant cupfinalen samme år, harselerte Pål André Helland med «dem som mente at RBK-spillerne dro det for langt på seiersfesten». Fotballspilleren ironiserte: «Vi skal feire dette. Vi har allerede sittet i gitarsirkel og sunget ‘Kumbaya my lord’, drukket vann og spist boller […] Nå skal vi lese i Bibelen og synge ‘Elsker Molde by'».
Her stopper gjennomgangen. Konklusjonen er at referansene til kumbaya i Norge kan ha tiltatt en gang mellom 2000 og 2010. Til dels er fenomenet en import fra USA, men det er nok også et moment med at den nedsettende bruken gir seg selv ut ifra hvordan sangen er oppbygd. Den er enkel og gjentakende, virker sentimental i stedet for pågående, og er assosiert med grupper som virker naive, nesten barnslige. Samtidig kan mange sikkert savne en tidsånd der det var mer legitimt å stå sammen, noe som i dag kan virke som et temmelig kortvarig fenomen etter nasjonale katastrofer.
Haaves historier 