Det var helt uventet å se at Jan Ludvig Bay døde 2. januar, to uker før 74-årsdagen. Han var en hedersmann fra Malurtåsen i Bærum. Vi samarbeidet mellom 2012 og 2014 om å lage en bok om området.
Bay-slekta var et lite begrep i en av blindveiene på Malurtåsen. Her var det ei stor tomt som ble delt opp og hvor flere etterkommere bosatte seg. Jeg gikk i klasse med en av guttene i generasjonen under der igjen. Jan Ludvig var denne guttens onkel. Selv hadde han barn som var noen år eldre enn oss. I tillegg til at røttene i området var dype, hadde Jan Ludvig lett for å bli kjent med folk, virket det som. Han hadde god oversikt over folk i området, spesielt de som hadde bodd der lenge.
Ingenting var derfor mer naturlig enn at Jan Ludvig fikk en rolle da Malurtåsen skulle feire 100 år som boligstrøk. Fra starten hadde han med seg Tom Helle, en nabo i kort gangavstand. Her var tanken at Jan Ludvig skulle bidra en del med foto og Tom med det layoutmessige. Jeg vet ikke om de hadde tenkt at noen skulle skrive om Malurtåsen — noen år tidligere hadde man gått for å lage en film. Siden jeg ikke visste det, tok jeg kontakt og ble sendt på et møte hjemme hos Jan Ludvig. Innen møtet var over, var jeg den som skulle skrive sakene.
Det betød mange flere møter hos Jan Ludvig. En gang jeg kom dit, kanskje 5 minutter for tidlig, lød det fra pianoet, og vi kom i snakk om musikk. Jan Ludvig fortalte også om at familien hadde deltatt i utvekslingsprogram, og at de derfor hadde fått tilsendt en utvekslingselev som spilte black metal. Høyt og kompromissløst. Jan Ludvig satte ikke ned foten, men ble interessert i hva dette var for noe.
En annen gang jeg kom på møte, fulgte han mer med på telefonen enn vanlig. I løpet av møtet var han blitt bestefar! (Igjen)
Den lille bokkomiteen var en undergruppe av jubileumskomiteen som igjen var en undergruppe av styret. Heldigvis sto Jan Ludvig (og Tom) for det meste av koordinering mellom disse instansene, og det ble rodd i land sponsorer så boka ble trykt.
Videre gjorde Jan Ludvig som sagt en innsats med bilder, avfotografering av lokale steder og noen gjenstander. Kunstnere fra Malurtåsen ble undersøkt etter beste evne, og det viste seg at en av dem sto bak et kunstverk mange ser hver dag, refleksbilen på E18 Ramstadsletta. Denne måtte vi ha bilde av. Jan Ludvig dro ned dit mellom 02 og 04 en sommernatt — for å få det aller beste lyset.
Han kom med flere ledetråder til arbeidet, og gjorde også fire av intervjuene. Det var kjærkomment at han gjorde avtaler med disse intervjuobjektene og tok opp intervjuene på bånd. Hvis det var noen uenigheter om arbeidet, bidro Jan Ludvigs lune og ettertenksomme framtoning at vi landet på det som nok var riktig. Til slutt lagde han en video til selve lanseringen av boka.
I årene etterpå traff jeg ham en gang i blant. Jeg antar det var under pandemien en gang at han og kona hadde fått seg nye elsykler og dro på ganske lange turer med disse. Han virket i fin form etter dette også, og dødsfallet kom plutselig.
Haaves historier 