Egon Holstad hater Tande-P-albumet

Hjemme har jeg en liten utstilling (skrekkabinett?) med kitsch-CD-er. Her finnes Jan Werner, Einar Rose og Sissel Grana sammen med Tande-P – Mine favoritter. Fire album jeg ikke liker å høre på, men heller ikke ville vært foruten i norsk kultur.

Det ville Egon Holstad. Via en tilfeldighet fant jeg en kommentar som den kjente raljøren leverte i 2000 (vel, kanskje ikke så tilfeldig, for jeg lette etter informasjon om samleskiva Reklameklassikere). Kommentaren handlet om at platebransjen undergravde seg selv med overdreven satsing på samlealbum, noe som også gikk som en diskusjon gjennom 90-tallet. Og det verste av dem alle var:

Holstad ga seg ikke. I 2005 harselerte han med et lovforslag mot å brenne CD-er man eide på lovlig vis.

Noe som fikk fornyet aktualitet bare måneder seinere, da EMI kom med den «hinsides stupide» samleren Halvliter Rock og Holstad igjen skreiv morsomt om low brow-skivene.

I 2012 feiret Holstad samleskivas død, siden strømming og spillelister hadde tatt over. Det var selvfølgelig anledning til å danse på samleskivegravene.

Men Holstad hadde også en annen side. Etter skifte av arbeidsgiver til I Tromsø ga han terningkast 5 til ei samleskive med garasjerock utgitt av Robert Dyrnes. Så samleskiver kunne være bra, men for å vise hvor bra de var, var det viktig å vise hvor dårlig samleskivene hadde vært. Da

Jeg ser ofte denne typen utgivelser på loppemarked, hvor de ofte forblir usolgte. Som sagt eier jeg den nevnte Tande-P-skiva og bruker den som kunst/pynt mer enn som musikk. Alt det Tande-P har vært involvert i er kulturelt gull for meg.