Boka som ifølge tittelbladet har det krøkkete navnet Er jeg snerpet? Det beste fra Alle kvinners 1938 er ikke splitter ny, den kom i fjor, men tåler likevel å bli anmeldt. Særlig fordi anmeldelsen — kanskje til en forandring fra vanlig — er positiv. Såpass kan jeg avsløre med én gang.
Litt eddik i begeret først: Jeg er i utgangspunktet ikke Norges største Jordahl-fan. Miljøbøkene er kakofoniske og for springende til at jeg gidder å lese dem for barna mine. Ski-fi er kanskje det dårligste jeg noen gang har lest som er utgitt i Norge, et elendig plott ispedd litt coattail-riding av Follo-musikere. Men her mener jeg hun har truffet godt.
For det første er det bra at Jordahl har skaffet seg en årgang av Alle kvinners blad for å gjøre jobben. Det gir en systematisk tilnærming. Alt er lest gjennom, snarere enn løsrevne biter her og der, og fra årgangen er det plukket stoff i mange kategorier som blir kommentert og tegnet. Da unngås nettopp det springende preget som i mine øyne roter til Grønne greier-stripene.
Boka handler ikke om storpolitikk foran verdenskrigen, men om mellommenneskelig oppførsel: Hva folk mener om hverandre, hva de sier til hverandre, hvordan de omgås, hva de forventer av hverandre, hvilke verdier de har. Det å være konservativ blir satt under lupen, både den gang og for så vidt i dag. Man ser ting som ikke var verdt å bevare, og at selv de konservative i dag — inkludert de «fryktede» tradwives-ene — har bevart heller lite av de mellommenneskelige forventningene fra den gang. På den måten lærer man også litt mer om dagens samfunn av å kikke på 1938.
Hvis noen synes tegningene understreker feil poeng ved tekstene, at tegneren for eksempel tar noen ord for bokstavelig, og gjør et for stort og kanskje for billig poeng ut av dét, endrer det ikke det faktum at originaltekstene også står i boka. Disse må man også lese for å få mest mulig ut av Det beste fra Alle kvinners 1938. Og dermed har leseren fått et innblikk i hvordan vanlige folk levde og tenkte før krigen, og hvor ofte skjer det? Særlig hvis vi ser bort fra meget slette historiske romaner og historiske tv-serier?
Av denne grunn har jeg heller ikke så mye å utsette på tegnestilen. Tegningene er uttrykksfulle, og muligens anakronistiske i så måte, men igjen, de er ikke så dominerende at ikke leseren får sin egen forståelse av det innlimte originalstoffet.
Til ære for NRK som innfører terningkast i sine bokanmeldelser, kommer det et her også: terningkast 5.
Haaves historier 